– Det trengs mer tid! Fire år er veldig kort tid å etablere en bransje på. Her snakker vi om et marked på ti milliarder kroner og 100 bedrifter i år 2000.

Audunson snakker ivrig og på godt kremmervis om sin "baby" – suksessprogrammet "Eksportrettet miljøteknologi" – Ekspomil – som han har ledet siden starten i 1992.

– Ekspomils styre og jeg selv mener det er viktig å se på miljøteknologi som et eget satsingsområde. Her er det kun kompetansegrunnlaget som er vårt konkurransefortrinn, og bransjen er sterkt eksportrettet fordi hjemmemarkedet ikke er stort nok. Gjennom Ekspomil har industrien fått en identifikasjonsmulighet, sier Audunson.

Termisk stråling og Vietnam

Selv sier Audunson at han ble sent moden. Men motivasjonen var desto sterkere da veivalget var gjort. Turen gikk til USA og Cornell-universitetet. Her studerte han sammen med noen få andre nordmenn, bl.a. Reidar Kuvås, som nå er direktør i Forskningsrådet. Som ferdig sivilingeniør ble Audunson tilbudt jobb i IBM, men tilfeldigvis kom han over en bunke søknadsskjemaer og søkte om doktorgradstipend ved tre amerikanske universiteter. Han fikk ja fra alle! Og valgte Cornell.

– Det er det verste jeg har vært med på! Arbeidspresset var enormt. Du var hele tiden avhengig av å være blant de beste for å opprettholde finansieringen. Men det var lærerikt.

Doktoravhandlingen dreide seg om absorbsjon av termisk stråling i gasser, som i dag har aktualitet i spørsmålet om drivhus-effekten. – Jeg tok nylig fram igjen avhandlingen og ble veldig imponert. Jeg skjønte ikke hva jeg selv hadde skrevet, ler Audunson, som i dag nok er mer forretningsmann enn forsker.

Det er kanskje ikke alle som ser for seg Tore Audunson som demonstrant. Men også han ble preget av Vietnam-krigen. Med en "dime" i lua - nok til den ene telefonsamtalen som politiet tillot dersom man ble tauet inn - ropte han slagord sammen med sine studentkolleger.

Styggedom

Audunsons voksne forskerliv har vært preget av kloakkutslipp, oljesøl, kjernekraft, vassdragsutbygging og all annen styggedom som menneskelig aktivitet etterlater seg. Han lot til og med 25 tonn olje få strømme fritt ut på Tromsøflaket i Norges føste eksperimentelle oljeutslipp. Men alt har skjedd i det godes tjeneste. Datainnsamling og konsekvensanalyse har vært hans grønne våpen i dualismen mellom vekst og vern.

– Da jeg kom tilbake til Norge i 1972 var tanken å være ved SINTEF et par år for å orientere meg i det hjemlige markedet. Men det ble 15!

Her begynte "miljøløpet", først med konsekvensene av kjølevannsutslipp fra et planlagt kjernekraftverk i ytre Oslofjord, via Mjøs-aksjonen og endrede ferskvannstilførsler fra store kraftutbygginger, til oljesøl.

– Ved Institutt for kontinentalundersøkelser (IKU) ramlet jeg rett oppi Bravo-utblåsingen. Den rettet oppmeksomheten mot konsekvensene av oljevirksomheten og satte fart i forskningen, og gjorde etter hvert Norge til rimelig ledende på området.

På IKU havnet Audunson også i debatten om hvilken skjebne hans institutt og de andre NTNF-instituttene skulle få. Han sloss for å gjøre IKU til en egen stiftelse med klarere profil. Han tapte. Instituttet ble slått inn under den store SINTEF-hatten, der han selv ble leder av Oceanografisk senter.

I denne prosessen brøt en gruppe ut og dannet selskapet Oceanor, og i 1987 tok også Audunson skrittet for fullt inn i næringslivet som nestsjef i selskapet.

– Det var artig å jobbe både i IKU og Oceanor, men jeg så at miljøteknologi var mye mer enn "impact-siden". Jeg interesserte meg for tiltakssiden og var opptatt av at man i Norge fikk en erkjennelse av sammenhengen mellom miljøkrav og industriutvikling. Gjennom Ekspomil har jeg fått mulighet til å virkeliggjøre tanker og idéer og i større grad påvirke forskningsstrategien på området. Det er spennende!

Ingen forskning uten kjøper

Ekspomil-strategien har i stor grad vært preget av Audunsons kremmer-ånd:

– Her er det ikke et jævla prosjekt som får penger uten at noen har sagt at de vil kjøpe produktet dersom forskerne klarer å utvikle det. På denne måten er vi med på å fylle et behov som markedet etterspør. Ekspomil har et uttalt resultatkrav om markedsverdi av produktene, noe vi legger stor vekt på.

– Og resultatene?

– De bedrifter som har ferdige produkter utviklet med Ekspomil-støtte, har allerede inngått, eller er i ferd med å inngå kontrakter i størrelsesorden 200–250 millioner kroner. I tillegg er det kontrakter under forhandlinger og i diskusjonsfasen for flere ganger dette beløpet. I 1993 ble det etablert 30–40 arbeidsplasser med bakgrunn i bedrifter med Ekspomil-støtte. Ved begynnelsen av dette året, var det utviklet 40 nye prosesser og produkter, og vi forventer minst like mange i resten av programmet. Bedriftene som er med i programmet anslår selv at de vil ha en omsetning av miljøteknologiske produkter på til sammen 7,5 milliarder kroner innen år 2000.

Vårt mål var at Ekspomil-støtte skulle resultere i en "omsetning" hos bedriftene på 500 millioner kroner årlig i løpet av 1997, noe vi ser ut til å nå allerede i 1995. Eksporten av norsk miljøteknologi som følge av forskningen i Ekspomil, vil alt i år eller neste år komme opp i 500 millioner.

Herfra er notatene på intervjublokka fullstendig uforståelige. Audunsons vel forberedte svar renner som erter fra en sekk, og ovenstående yter sikkert ikke full rettferdighet over alt som er skapt i Ekspomil-programmet. Men det sier da noe om to års(!) virksomhet – og en hel del om kremmeren Audunson.

Tradisjonsløs fordel

– Hvilke muligheter har norsk industri i den beinharde konkurransen innen miljøteknologi-bransjen?

– Det var veldig artig å registrere at da Follum fabrikker i år gikk ut på anbud om nytt renseanlegg for avløp, var to av de fire anbyderne norske. Det var også en av de norske som vant på grunn av sin tekniske løsning, lavere investering og lavere driftskostnader. I fjor kunne ingen norske bedrifter ha konkurrert på denne jobben i det hele tatt, sier Audunson, og forteller om liknende suksesser både i Canada og Kina.

Dessuten har mange av de overvåkingsteknikker som er utviklet i Norge, enten det gjelder vann, luft eller lyd, fått svært gode skussmål i utlandet.

– Vi manglet lenge en kopling mellom offisiell miljøpolitikk og industriell utvikling i Norge, og kom sent i gang. Men vi har hele tiden hatt et godt kompetansegrunnlag i våre forskningsmiljøer og bedrifter, og vi har ikke hatt tradisjoner som har bundet oss til spesielle løsninger, bedrifter eller forskningsmiljøer. Derfor har vi kunnet starte fra "scratch" med helt ny teknologi. Vi har vært avhengige av konkurranseeffektive løsninger for å få innpass på nye markeder. Og det må ha ligget mange lantente idéer som ved hjelp av Ekspomil-midlene har blomstret opp, sier Audunson, som understreker at samarbeidet med Statens forurensingstilsyn har betydd svært mye.

Internasjonalt nettverk

Gjennom SINTEF og Oceanor kom Audunson tett inn på dannelsen av EUREKA-samarbeidet og det store EUROMAR-programmet. I 1990 ble han valgt til formann i styret for EUROMAR – forøvrig på et styremøte i Italia der han selv ikke var til stede. Etter tre år som formann, sitter han nå i styringsgruppen for programmet, som har deltakere fra 14 vesteuropeiske land og representanter fra Øst-Europa.

"Her er det ikke et jævla prosjekt som får penger uten at noen har sagt at de vil kjøpe produktet."

– De første øst-europeiske landene kom med i min formannstid. Men det er trist å tenke tilbake på at vi for bare få år siden la grunnlaget for et konstruktivt europeisk forskningssamarbeid i Europa i Dubrovnik, der krigen nå har ødelagt store deler av byen.

Audunson har også arbeidet aktivt mot Asia, der de store miljøproblemene og den raskt voksende økonomien, vil gi store muligheter for den som lykkes. I november var Audunson igjen på reise i Sørøst-Asia som representant for Forskningsrådet, for å pleie kontakter og se etter nye markeder. Både fra sin tid i Oceanor og nå i Ekspomil, har han fått god kjennskap til både folket og mulighetene, og benyttes mer og mer som døråpner.

– Jeg liker veldig godt folk der borte. De er flinke og trivelige mennesker, sier han.

Evaluerer EU-program

Audunson er den første nordmannen som er satt til å lede evalueringen av et forskningsprogram i EU. Såvidt vites også den første fra noe EFTA-land. Tidligere i år ble han nemlig oppnevnt som formann i EU-kommisjonens panel for evaluering av MAST II-programmet (Marine Science and Technology Programme). Jobben går ut på å vurdere hva programmet har fått til under det 3. rammeprogrammet som nå går mot avslutning. Og det er ikke småtterier det er snakk om. Under det 3. rammeprogrammet hadde MAST II et budsjett på én milliard kroner, og EU satser omlag det dobbelte i videreføringen under det 4. rammeprogrammet.

– Det er evalueringsgruppen i DG XII som har lagt løpet. Men vi har høy myndighet til å gå inn i prosjekter og forskningsmiljøer.

– Hva regner du med å finne?

– Det vi tidligere har sett er at disse programmene leder til en voldsom kryssgjødsling i europeisk forskning på tvers av landegrensene, som jeg finner veldig facinerende. Det er et økende behov for slike samarbeidsmåter.

– Norge gjør det også bra i EU-programmene?

– Lakmus-testen gjenstår. Der vi har fått godkjent våre prosjekter har vi betalt inngagnsbilletten selv. Jeg er veldig spent på om vi klarer å opprettholde suksess-raten når vi nå skal konkurrere på lik linje. Dessuten har vi i alt for liten grad fått med industrien.

Industrien er villig

– Alle klager over industriens manglende deltakelse. Hva er egentlig problemet og ser du noen løsninger?

– Jeg har stor sans for Forskningsrådets nye styreleder, Halvor Stenstadvolds syn om grunnforskning, målrettet forskning og markedsorientert forskning. Ekspomil er jo i den sistnevnte kategori, og vi har valgt å fokusere på industrien, og gjort forskningen til et middel for å nå et teknologisk mål. Vi har tatt industrien på industriens premisser. Jeg tror nok industrien ellers kan føle seg fremmedgjort i mange av forskningsmiljøene. Man blir ofte konfrontert med løsninger som ikke har utgangspunkt i et konkret anvendelsesproblem. Industriens største kunnskap er først og fremst en markedskunnskap, kunnskap om hva som kan anvendes. I Ekspomil er bare ti av de 100 årsverkene vi initierte i 1993 lagt til forskningsmiljøene. Resten har industrien valgt å kjøre selv. Ser man på Ekspomil, er det derfor galt å si at industrien ikke er villig til å satse på forskning, bare det blir gjort på industriens egne premisser. Her snakker vi også om prosjekter på tre år, og det er ingen dårlig tidsramme i forskningsmessig sammenheng.

Kremmeren Audunson er i gang igjen. Han legger imidlertid stor vekt på at alle premisser skal være klarlagt på forhånd før et prosjekt settes i gang.

– Vi har sett det som viktig å tenke gjennom hele prosjektet som en livsløpsanalyse som i alle fall går fram til første produkt. Her savner jeg mer aktiv "kjede-tenkning". Ofte kan det være like risikofylt å gå inn i et marked, og her må jeg si at bl.a. Eksportrådets virkemiddelapparat er for svakt. Selv om forskningsmidlene kanskje utgjør bare 10–15 prosent av de totale kostnadene, skal forskningen være utløsende. Men ingen skal etterpå si at "Herregud, vi visste ikke at det kostet så mye!"