For en måned siden flyttet STEP-gruppen inn med "lånte" møbler, mobiltelefon, fire millioner Forskningsråd-kroner som startkapital i 1994, og ikke minst - med en entusiasme og arbeidsiver som lyser lang vei. Skikker de seg vel vil gruppen få fire millioner årlig fra Forskningsrådet de neste fem årene.

– Jeg er født og oppvokst i Australia. Da jeg var 19 år kom jeg til England på ferie og reiste aldri tilbake. I England jobbet jeg med teater i flere år før jeg begynte å studere ved Cambridge – først engelsk litteratur – for jeg hadde store ambisjoner om å bli regissør. Men etter mitt første år på universitetet, begynte jeg å tenke igjennom hva jeg egentlig ville gjøre. Jeg tok en vanskelig beslutning om å ikke fortsette med teater. Dermed ble det sosialøkonomi, med u-landsproblematikk som hovedfelt, forteller Smith.

I 1975 begynte han på Institute for Development Studies ved Universitetet i Sussex, som hadde nært samarbeid med Science Policy Research Unit (SPRU).

– Professor Chris Freeman var en av mine lærere, og han introduserte meg for Joseph Schumpeter og andre store analytikere. Her fikk jeg erfaring og innsikt både i utviklingsøkonomi og forsknings- og teknologipolitiske problemstillinger. Jeg hadde oppdrag for den canadiske regjeringen i 1985-86 og jobbet for Kinas regjering angående FoU-statistikk. Midt på 80-tallet startet også samarbeidet med EF og OECD.

Til Norge

I 1988 hadde Smith ett års forskningsfri og fikk kontakt med professor Francis Sejersted, som var veileder for hans norske kone.

– Sejersted var på den tiden leder av Forskningspolitisk råd og der fikk jeg kontorplass og litt finansiell støtte. Fra 1991 til 1993 ledet jeg NTNF-programmet "Fremtidsrettet teknologipolitikk" (FREMTEK). Samtidig prøvde jeg å bygge opp en forskergruppe innenfor dette feltet. I FREMTEK-programmet utviklet vi analyser for norske beslutningstakere, og vi har også fått oppdrag fra OECD og EF, flere departementer, NTNF, NORAS og andre.

– Du har også ledet flere forskningsaktiviteter for EF?

– Ja, jeg har lenge interessert meg for problemene knyttet til Science and Technology Indicators (STI). I 1989-90 gjorde vi et prosjekt for NTNF om innovasjonsstatistikk – forøvrig et meget interessant og vanskelig prosjekt. Det førte til to ting: På basis av dette prosjektet ba OECD oss lage en statistikkmanual for innovasjonsstatistikk, og denne såkalte Oslo-manualen ble publisert i 1992. For det andre bestemte EF seg for å gjennomføre et stort prosjekt for å samle inn innovasjonsstatistikk basert på Oslo-manualen for alle medlemslandene og noen land utenfor EF, bl.a. Canada, Finland, USA, Østerrike og Norge. Prosjektet heter "The Community Innovation Survey", og jeg er prosjektleder. Selve prosjektadministrasjonen gjennomføres i Luxemburg, av et team fra DG XIII i Europa-kommisjonen og EUROSTAT, så mitt ansvar er i hovedsak faglig veiledning, forteller Smith.

Strategiske nettverk

– Fungerer det med Norge som base for et stort internasjonalt prosjekt som administreres av EF?

– Med fax, telefon og en del reising er det absolutt mulig. Jeg ser det som en meget viktig strategisk mulighet for å få delta i analysene av europeisk innovasjonsaktivitet etter at dataene er innsamlet. Sent i 1993 underskrev EF de første fem kontraktene med forskningsmiljøer som skal analysere disse dataene, og her har jeg all grunn til å være meget fornøyd, sier Smith.

Kontraktene gikk til store institutter som - ikke uventet, kanskje – SPRU i Sussex, Maastricht Economic Research Institute on Innovation and Technology (MERIT), Det nasjonale forskningsrådet (CNR) i Italia, University of Warrick i England og – STEP-gruppen i Oslo!

– Gratulerer! Er det takket være din innsats at dette kom istand?

– Nei, ikke bare min. Hele STEP-gruppen har arbeidet hardt for dette. Og det ligger lang strategisk innsats bak, og masse arbeid med nettverksbygging, utvikling av prosjektforslag, osv. Og min drivkraft har hele tiden vært å integrere det norske miljøet som arbeider med forskningspolitiske studier i det europeiske, og på lengre sikt komme i inngrep med amerikanske miljøer som arbeider med disse problemstillingene.

– Hva mener du med "integrere" i denne sammenheng?

– Å få igang formelle avtaler og konkret prosjektsamarbeid med disse miljøene. Vi har et stort samarbeidsprosjekt med CNR i Italia, en formell samarbeidsavtale med MERIT, og et stort nordisk nettverk med støtte fra OECD som vi har ansvaret for å koordinere. Vi diskuterer også en samarbeidsavtale med Division for Science, Technology and Industry i OECD. Og i STEP-gruppen har vi planer om minst tre professor II-stillinger forbeholdt utenlandske forskere. Det internasjonale samarbeidet er meget viktig for oss!

I Norge samarbeider Smith og hans kolleger med SINTEF Virksomhetsutvikling og har et formelt samarbeid med en liten stiftelse, "Historikergruppen", som driver med historiske studier innenfor vitenskap og teknologi. De arbeider også sammen med programmet Education in Society, Science and Technology (ESST) ved Universitetet i Oslo.

Forskere bare gjøre det!

– Jeg synes det er svært viktig med små grupper, og små miljøer trenger nettverk. Man må ikke bli stengt ute bare fordi man er små, understreker Smith.

– Apropos små grupper: Her har man i årevis forsøkt å få til sammenslåing av institutter, det man kaller "effektivisering av den forskningsmessige infrastruktur" på forskningsspråket. Og så går du i gang med å etablere enda et nytt, lite miljø i Storgata 1. Hva har du å si til ditt forsvar?

– Du kan ikke stoppe gode forskere i å jobbe med det de har lyst til. Innenfor Science & Technology-studier, forskningspolitiske studier og teknologihistorie har Norge store ressurser. Det fins mange svært gode norske forskere som ønsker å jobbe på området. De finner hverandre, kommer sammen, skaffer penger til prosjekter og bare gjør det! Dette er bra. Men jeg syns naturligvis det er viktig å være del av et større miljø, og jeg støtter sterkt sammenslåing. Likevel må vi ha siktemålet med en sammenslåing helt klart for oss før vi starter prosessen. Hvilke behov skal sammenslåingen tilfredsstille for Forskningsrådet og andre kunder?

Uortodokse

På engelsk står STEP for "Studies in Science, Innovation and Economic Policy", på norsk "Studier i teknologi, innovasjon og økonomisk politikk". Målsettingen er å støtte norske forskningspolitiske miljøer og beslutningstakere med analytisk arbeid – teoretisk og empirisk.

– Det viktigste er å gjøre relevante studier for å understøtte politiske avgjørelser. Vi arbeider med industriell FoU-utførelse på et svært detaljert nivå for all industriell virksomhet i Norge. Vi analyserer norsk offentlig politikk når det gjelder finansiering av FoU, den generelle pengestrømmen, spesielt med hensyn til norsk teknologipolitikk. Vi gjør teoretiske studier av økonomisk vekst og ser på forskningens og teknologiens rolle når det gjelder økonomisk vekst. Vi har også prosjekter på gang angående menneskelige ressurser og mobilitet, innovasjonsstatistikk og kvantitativ metodeutvikling. Vi legger stor vekt på å ha gode data og har et utbredt samarbeid med OECD og EUROSTAT når det gjelder datainnhenting, ramser Smith opp.

– Vi er opptatte av evolusjonær økonomi, med utgangspunkt i samfunnsmessige konsekvenser av teknologisk endring. Og derfor er vi ganske kritiske til neo-klassisismen. Den forteller oss lite eller ingenting om teknologisk endring og effektene av dette. I så måte er vi nok litt uortodokse.

I dag består STEP-gruppen av 11 forskere med variert fagbakgrunn. Mesteparten av finansieringen kommer fra Norges forskningsråd.

– Men den moralske støtten jeg føler vi har fått fra Forskningsrådet i forbindelse med etableringen av STEP, er kanskje vel så viktig, understreker Smith.

Forskning og økonomisk vekst

– Et av dine poenger er vel at politikkutformingen og virkemiddelbruken i Norge er basert på den neo-klassiske økonomiforståelse, og at f.eks. Finansdepartementet ville hatt godt av å modifisere sine planleggingsmodeller?

– Ja, en av STEP-gruppens viktigste oppgaver er å analysere forsknings- og teknologipolitikken, og de økonomiske implikasjonene denne får i en videre sammenheng, på premisser som er fornuftige for Finansdepartementet. Vi må i dialog med Finansdepartementet, og det er viktig for hele forskningssystemet – ikke minst for Forskningsrådet – å få i stand en dialog om hvorfor og hvordan forskning er viktig i forbindelse med økonomisk vekst. Dette er viktig, ikke bare når det gjelder den langsiktige utviklingen av norsk økonomi, men også på kort sikt, fordi det er med på å bestemme de offentlige, årlige budsjettene til forskning og til Forskningsrådet. Derfor er det også så viktig for Forskningsrådet å forstå hvilke virkemidler som er sentrale for økonomisk vekst. Dernest må rådet fortelle Finansdepartementet hvordan Forskningsrådet satser for å få til økonomisk vekst.

Helhet

– Men all forskning har jo ikke samfunnsøkonomiske ringvirkninger?

– Nei, og det er viktig å huske på at de sosiale og kulturelle virkninger er vel så viktige som de økonomiske. Etter min mening har de samfunnsmessige effektene av samfunnsforskning og humanistisk forskning alltid vært undervurdert. Det er et stort behov for en helhetlig forståelse av samfunnet, der alle typer forskning er like vesentlige. Men likefullt har deler av forskningen økonomiske konsekvenser, og dette aspektet trenger mer oppmerksomhet og mer aktiv oppfølging fra Forskningsrådets side.

– Du er ganske kritisk til at vi ikke bruker den kunnskapen vi faktisk har når det gjelder å utforme forskningspolitikken?

– Jeg vil ikke formulere det så sterkt. Jeg tror at vi trenger en bedre kunnskapsbasis for utformingen av norsk forskningspolitikk. Og jeg tror vi trenger en hensiktsmessig debatt om hvilke virkemidler vi trenger, hvilke forskningspolitiske mål og metoder vi ønsker, en debatt som har en bedre kunnskapsbase enn det vi har i dag. Ett av STEP-gruppens mål er å utvikle dette kunnskapsgrunnlaget. Å gi beslutningstakere den beslutningsstøtte de trenger for å ta avgjørelser om hvor de skal investere. La meg gi et eksempel: Forskningsrådet har som et mål å bidra til å utløse økte FoU-investeringer i norsk næringsliv. Spørsmålet er innenfor hvilke bransjer, hvorfor og hvordan? For noen norske industribransjer er jo mer FoU-intensive enn de fleste andre i verden. Dette illustrerer hvor viktig kunnskap er for å kunne ta beslutninger som er ganske vanskelige og som får store politiske og økonomiske konsekvenser.

Vitale satsingsområder

– Men FoU-investeringer er jo bare ett av mange virkemidler for å skape økonomisk vekst, og beløpsmessig er det relativt lite penger det er snakk om. Akkurat nå vil vel det lave rentenivået ha langt større og gunstigere betydning for norsk næringsliv enn noen skarve offentlige forskningspenger?

– Ja, Forskningsrådets midler til norsk industriell forskning utgjør jo bare 12–13 % av de totale FoU-investeringer i næringslivet. Men nettopp derfor blir det ekstra viktig for Forskningsrådet å velge ut de strategisk sett vitale satsingsområdene, slik at man skaper størst mulige ringvirkninger. Og det igjen forutsetter at man har god kunnskap og grunnleggende forståelse for å kunne velge akkurat det området og ikke et annet. Jeg ser det som vår rolle å identifisere disse. Det er en svært vanskelig oppgave, og jeg synes ikke vi har klart å tilnærme oss dette på en systematisk måte tidligere. Problemet gjelder ikke bare for Norge, men for alle OECD-land. Norge har imidlertid kommet langt når det gjelder å løse dem.

– På hvilken måte da?

Opprettelsen av Norges forskningsråd er et langt skritt fremover når det gjelder å skape en integrert tilnærming til disse problemene. Men nå må man sørge for at en integrert organisasjon også virker.

Forskningspolitisk konsus

– Hvilke muligheter har Norges forskningsråd for å lykkes?

– La meg sette det inn i en større sammenheng. Det forskningspolitiske systemet i alle OECD-land har problemer i dag. Det er i hovedsak to problemer. Forskningspolitikkens legitimitet er truet. Forskningsrådet trenger å skape et nytt rasjonale for at det offentlige skal investere i forskning. Vi kan rett og slett ikke lengre bruke de gamle argumentene som har vært anvendt siden 2. verdenskrig. Den forskningspolitiske verden har forandret seg radikalt de seneste 10–12 årene. Omgivelsene rundt forskningspolitikken har forskjøvet tyngdepunkt, men det forskningspolitiske systemet har ikke forandret seg like mye. Vi må tenke igjennom på nytt hvorfor det offentlige overhode skal investere i forskning.

Dessuten har Forskningsrådet problemer med reduserte budsjetter. Disse problemene kommer ikke til å forsvinne, for Norge har et stort underskudd på statsbudsjettet og dette kan ikke fortsette på lengre sikt. Derfor er det problemer med å opprettholde dagens FoU-nivå. Mitt håp er at Forskningsrådet om fire år har etablert ny konsensus i Norge, både sosialt og politisk, om hvorfor vi skal investere i forskning, hvordan vi skal investere og hvilke funksjoner de offentlige investeringene skal ha. Hvis vi ikke kan oppnå en slik ny konsensus, tror jeg forskningssystemet som helhet er truet, og det gjelder både grunnforskning og anvendt forskning. Ny konsensus vil også løse budsjettproblemene. Men for å få dette til må Forskningsrådet bli en viktig forskningspolitisk premissleverandør overfor storting og regjering – ja, overfor hele det norske samfunnet. Og det er en ny utfordring – ny og vanskelig.

Think-tank

Her ser Smith STEP-gruppens rolle – en "think-tank" – som fremskaffer og formidler relevant kunnskap for beslutningstakerne. Kunnskap som kan bidra til noe mer enn "synsing". Kunnskap basert på et seriøst analytisk grunnlag med relevante data, statistikk, empiriske analyser og teoriutvikling.

– Dette er min visjon for STEP-gruppen. Og min visjon for Forskningsrådet er at det ut fra dette kan utvikles en ny plattform for forskningspolitikken i årene som kommer. En politikk som sikrer den samfunnsøkonomiske nytten av forskning, tilpasset de endrede vitenskapelige, teknologiske og markedsmessige rammebetingelser.

Hytte på norsk vis

– Du har ingen umiddelbare eller fremtidige planer om å gjøre europeer av deg?

– Nei, nå har jeg inngått en 5-årig kontrakt med Forskningsrådet, og den oppgaven ønsker jeg å gjøre godt. Dessuten trives jeg svært godt i Oslo. Jeg har prøvd å bli en ekte nordmann, så jeg har kjøpt hytte i Rondane.

– Er du blitt så "ekte" at du også kan gå på ski?

– Jeg er ikke så veldig flink, jeg brakk armen i fjor, medgir Smith, men legger raskt til: – Jeg liker veldig godt å gå på ski!

Droppet Paris!

– Jeg vet at du nylig har takket nei til ganske flatterende jobbtilbud i utlandet?

– Ja, jeg tok en alvorlig beslutning da jeg nylig sa nei til stillingen som politisk rådgiver i OECD i Paris. Det var egentlig en tankevekker da jeg innså at jeg ville bli ganske ulykkelig ved ikke å bo i Oslo. Jeg er virkelig blitt glad i Oslo.

– Og i nordmenn?

– Vel, jeg er gift med en. Så godt liker jeg nordmenn. Og jeg har flere norske barn – selv om de alle har både norsk og engelsk statsborgerskap. De snakker begge språk flytende. Den eneste som snakker dårlig norsk i familien is me...