I Bladet Forskning nr. 1/05 stod det en artikkel på trykk som jeg reagerte sterkt på.

Under tittelen «Forvent ikke for mye av utenlandsoppholdet» fortalte forskeren May-Len Skilbrei om sine erfaringer fra et seks måneders langt forskningsopphold i Storbritannia under doktorgradsavhandlingen. Her forteller hun om et møte med et institutt som ikke hadde rutinene på plass da hun kom dit som gjesteforsker, og om praktiske problemer med å finne seg bolig og etablere seg.

Forskeren hadde med seg mann og to treåringer som hun måtte hjem til hver ettermiddag. Derfor hadde hun begrenset mulighet til sosialt samkvem med sine britiske kolleger og seminarvirksomhet på kveldene.

Hun fikk lite ut av forskningsoppholdet. To konkrete setninger i doktorgradsavhandlingen var resultatet, bortsett fra at hun knyttet noen kontakter og kom over noen interessante bøker.

Det forbauser meg ikke det minste at hun fikk lite ut av oppholdet. Det forbauser meg at hun kunne tro det var mulig å få noe ut av et opphold som var så lite forberedt.

Det er viktig at norske forskere reiser ut. Men for å få maksimalt utbytte av et utenlandsopphold må det være godt forberedt. Dette er i stor grad veilederens ansvar. Veilederen må gjennom sine kontakter tilrettelegge for at doktorgradsstudenten får et faglig utbytte fra første dag. Veilederen bør også hjelpe til slik at det praktiske er på plass når studenten kommer. Studenten må på sin side være innstilt på at maksimalt vitenskapelig utbytte er målet for oppholdet.

Norske kvinner er vant til at det er mulig å kombinere det å ta en doktorgrad og oppdra barn. Dette er på ingen måte en selvfølge i land utenfor Skandinavia, hvor publiseringspresset er langt større enn her hjemme.

Å ta med små barn på et forskeropphold i utlandet mener jeg er umulig. Du vil aldri klare å arbeide så konsentrert at du får noe ut av oppholdet, så lenge du har barn som venter på deg hjemme. Det eneste du vil oppleve er frustrasjon.

Jeg er selv mor til fire barn og har flere forskeropphold i utlandet bak meg. Men jeg ville aldri tenkt på å reise ut med barn i bagasjen. I dag jobber jeg gjennomsnittlig 14 timer i døgnet. Da jeg hadde små barn jobbet jeg mellom 10 og 12 timer. Selv med au-pair hadde det ikke vært mulig for meg å ta med barna til utlandet og fått vitenskapelig utbytte av oppholdet.

Nå er mine barn voksne. I fjor var jeg på et fire måneder langt forskeropphold som seniorforsker i USA. Dette var et opphold som var meget godt planlagt på forhånd. Fra første dag kunne jeg arbeide effektivt og konsentrere meg hundre prosent om arbeidet. Selv om jeg måtte dele et kontor på seks kvadratmeter med en annen forsker, fikk oppholdet store resultater. Det resulterte i 6–7 publikasjoner.

Min anbefaling til alle norske forskere med små barn: Vær glad hvis dere klarer å fullføre en doktorgrad her hjemme. Reis gjerne ut, men vent til barna blir voksne. Dere kan ikke få til alt!