Unni Wikan (Foto: Mattis Sandblad/Scanpix)

– Hvordan er det å bli kåret til en viktig intellektuell?

– Positivt. Ifølge juryen er jeg en av dem som «preger norsk offentlighet, skriver med samfunnsengasjert tyngde innenfor flere områder, også utover eget fagfelt… (og som) … forholder seg til de mest brennbare spørsmål i vår tid på overraskende, nye og udogmatiske måter». Hvem ville ikke bli glad og stolt over en slik karakteristikk?

– Hva har vært det viktigste målet for deg som forsker?

– Det viktigste målet har vært å «make a difference» – gjøre en forskjell. Jeg ønsker å levere bidrag til kunnskap, innsikt, forståelse som blir stående etter min tid. Derfor må jeg jobbe empirisk og teoretisk, og jeg må formidle min forskning. Jeg anser formidling – vitenskapelig og populær – som min første plikt.

– Du har engasjert deg i innvandringsdebatten – blir du hørt?

– Ja, jeg blir hørt – også internasjonalt. Det er tilfredsstillende og gir motivasjon og kraft til å holde fram. Jeg opplever også iblant å bli mishørt og misbrukt. Men det er noe jeg må leve med. Engasjement har sin pris.

– Kan forskning forandre samfunnet?

– Ja. Trodde jeg ikke det, ville jeg ikke være forsker.

– Hva arbeider du med akkurat nå?

– Jeg arbeider med et komparativt prosjekt om frihetens kår i nabolandene Oman og Yemen på Den arabiske halvøy. Som arabisktalende har jeg den fordelen at jeg kan bevege meg på grasrotplan og få førstehånds innsikt i hva som rører seg der. Dessuten fortsetter min forskning på temaet «ære». Internasjonalt fremtrer «Honour in the Name of Violence» som et stadig viktigere felt, og jeg deltar aktivt i flere forskerfellesskap.