Hun er dristig, sosiologiprofessor Karin Widerberg. I sin siste bok "Kunnskapens kjønn" retter hun kraftig kritikk mot de dominerende forskningstradisjoner i norsk samfunnsvitenskap. I tillegg er hun freidig nok til å introdusere en ny metode, "minnearbeid", der egne, til dels svært personlige opplevelser og fra barndom, ungdom og voksenliv er brukt som empirisk materiale.

– Når noen sier jeg er modig, vet jeg ikke om det er en honnør for at jeg våger noe de selv ikke tør – men skulle ønske de torde, sier hun. – Eller mener de at jeg har vært overmodig og gjort noe jeg ikke burde ha gjort?

Hun har ihvertfall gjort noe utenom det vanlige. "Kunnskapens kjønn" er en samfunnsvitenskapelig bok uten tabeller og korrelasjonsmatriser. Her er heller ingen dyptpløyende intervjuer med informanter, ingen tekstgransking av offentlige dokumenter, ikke noe noteapparat. De eneste tall i boka er sidetallene og hvert eneste ord er forfatterens eget. Litteraturlista har 34 navn. 33 av dem er kvinners.

Boka har et språk og en form uvanlig for en fagbok. Karin Widerbergs minnehistorier fyller to tredjedeler av boka. Her er ungpikens dagbokstanker, akademikerens modne refleksjon og den skjønnlitterære fortellerens frimodige skildringer i skjønn forening. I enkelte avsnitt beveger hun seg farlig nær kiosklitteraturens erotiske klisjeer.

– Jeg har skrevet minnene ned slik de kom til meg, rett ned på papiret, uten forsøk på selvsensur. Jeg har heller ikke skrevet om eller redigert minnehistoriene etterpå. Minnehistoriene gir seg ikke ut for å være korrekte beskrivelser av hva som skjedde, men er nettopp minner om opplevelser. Hvis jeg bruker et banalt eller klisjépreget språk i enkelte av historiene, er det kanskje fordi det var mitt språk den gangen. Men med tanke på hva slags lesestoff mange jenter i den alderen leser, er det kanskje ikke så underlig at slike tidlige erotiske opplevelser gjenoppleves i et ganske klisjépreget språk, sier Karin Widerberg.

Roman?

I en omtale i Sosiolognytt 2/95 blir "Kunnskapens kjønn" beskrevet som en "utviklingsroman hvor hovedpersonen går fra å være en liten usikker og redd pike til å bli en kvinne med kraft, lyst og sinne". Historiene er fortalt både i førsteperson og tredjeperson. Boka kan virke forvirrende på leseren. Er dette vitenskap? Skjønnlitteratur? Eller selvbiografi?

– Det som skiller minnehistorier fra tradisjonelle selvbiografiske historier eller skjønnlitteratur, er at minnehistoriene brukes til utforskning av felles erfaringer og sosiale relasjoner. Det er ikke enkeltindividers minner og opplevelser som er det viktige, men felleserfaringene vi kan trekke ut av dem. Skjønnlitteraturen og selvbiografien er i en helt annen grad en utforskning av selvet, av den indviduelle psyken. I sosiologien må bruken av minnehistorier heve seg over de individuelle erfaringer og opplevelser og forsøke å sammenfatte det som er felles for mange mennesker. Derfor fungerer minnearbeidet best i en gruppesammenheng der medlemmene arbeider med et felles tema og deler sine minner med hverandre, sier Karin Widerberg.

Nå må det sies at Karin Widerberg presenterer minnearbeidet som metode på én måte og som praksis på en annen. Her er ingen gruppesamtaler eller sammenfatninger av andres erfaringer. De minnehistorier hun presenterer i boka er hennes egne, høyst private og ikke en sammenfatning av mange kvinners opplevelser og erfaringer. Det har sin naturlige forklaring

– Da jeg begynte å skrive minnehistoriene, var det ikke med tanke på publisering. Jeg skrev for meg selv, prøvde ut metoden på sentrale temaer i mitt eget liv. Etter hvert ble jeg mer og mer overbevist om at jeg burde dele disse minnebildene med andre. Ikke for å fortelle om meg selv, men for å få andre kvinner til å reflektere over sine egne liv, og over hvordan kjønn preger deres eget liv. Senere fikk jeg idéen til å bruke mine egne minnehistorier til en presentasjon av amerikanske og europeiske feminister som bruker liknende eller alternative metoder og angrepsmåter i sin forskning, sier Karin Widerberg.

"Kunnskapens kjønn" er ikke ment som noen tung faglig bok. Den må nærmest betraktes som metodisk og teoretisk innføring for lesere som er ukjente med hva som skjer i nyere kvinneforskning, enten det er yngre studenter eller kolleger som arbeider på andre forskningsfelt. For henne som forfatter og sosiologi har boka vært en utprøving av nye metoder for utforskning av temaet kunnskapsproduksjon og kjønn. Samtidig er boka også et innlegg i en slumrende metodedebatt, et forsøk på å blåse liv i norsk samfunnsvitenskaps store feide – positivismestriden.

Anti-positivisme

Norsk samfunnsvitenskap hadde et kraftig oppgjør med seg selv på sekstitallet. "Positivismestriden" ble blant annet utløst av Hans Skjervheims artikkel "Deltakar og tilskodar" (1960). Skjervheim kritiserte psykologer og sosiologer for å objektivere mennesket; betrakte andres menneskers erfaringer, opplevelser og vurderinger som "fakta" eller "ting" som kan studeres og analyseres slik naturviteren studerer døde gjenstander under mikroskopet. Skjervheim mente dette forsøket fra samfunnsforskeren på å stille seg utenfor sitt studieobjekt, samfunnet og de sosiale relasjoner, hverken er mulig eller ønskelig. Samfunnsforskeren er, enten han liker det eller ikke, en deltaker. Dette bør også få konsekvenser for den samfunnsvitenskapelige forskningspraksis.

Karin Widerberg mener Skjervheim og antipositivistene vant en teoretisk og moralsk seier den gangen, men at dette har fått lite å si for den samfunnsvitenskapelige forskningspraksis. Forskningen er fremdeles dominert av positivistiske, kvantitative tilnærmingsmåter, og selv det som går under navn av kvalitative metoder innebærer ofte en objektivering av de mennesker som studeres.

- Kvalitative metoder med dybdeintervjuer kan, tross motsatte intensjoner, bli til et overgrep mot intervjupersoner om de forledes til å gi mer av seg selv enn de ønsket. Intervjupersonene får kanskje ikke tilstrekkelig kunnskap om hva opplysningene skal brukes til, hva hensikten er med intervjuene og hvordan svarene blir fortolket. Dermed får de ingen muligheter til å korrigere forskerens forståelse eller oppklare misforståelser, sier Karin Widerberg. Hun er overrasket over at det ikke har vært noen skandaler rundt bruken av kvalitative data, og mener at vi trenger en diskusjon om de etiske sidene ved denne praksis.

– Den kvalitative forskningstradisjonen har ikke tatt i bruk og utviklet sine iboende potensialer. Det er en skrikende mangel på gode metodebøker. Kvalitative metoder framstilles som noe intuitivt, som "taus kunnskap", noe som ikke kan læres bort. Slik er det selvfølgelig ikke, men vi har forsømt å utvikle de kvalitative metodene.

Kjøtt og blod

Mange unge og lovende sosiologer vil kjenne seg igjen i Karin Widerbergs beskrivelse. Møtet med forskningshverdagen er ofte en stor skuffelse. Etter år med lesning av eksotiske studier fra fengsler, små lokalsamfunn og storbygjenger blir den ferske forskeren henvist til en arbeidsdag foran dataskjermen. Er hun heldig gir prosjektet rom for små ekskursjoner ut i "virkeligheten" og dybdeintervjuer med virkelige mennesker av kjøtt og blod. På den måten får en ellers ufordøyelig forskningsrapport det nødvendige strøsukker av friske sitater. Noen blivende forskere slår seg til tåls med det. Andre henfaller til å dagdrømme om et liv som romanforfatter.

– Det er ikke rart om mange sosiologer drømmer om å bli skjønnlitterære forfattere, sier Karin Widerberg. – Vår opplevelse av det sosiale livet er så rikt, så fullt av opplevelser, mening og sammenheng. Som sosiologer ønsker vi å viderebringe noe av denne opplevelsesrikdom i vår forskning, men våre beskrivelser og fortolkninger har så lett for å bli fattige og livløse. De rapporter vi skriver mangler det kjøtt og blod som det virkelige livet er så fullt av.

Karin Widerberg mener bruken av minnehistorier er en god metode for å fange flere dimensjoner ved det virkelige, levende sosiale livet, og hun håper at minnearbeidet kan bli et verdifullt tilskudd til den samfunnsvitenskapelig verktøykassa. Metoden er klart anti-positivistisk ved at både forskeren og de som er "forskningsobjekter" er med i innsamlingen og fortolkningen av data

Jeg, en professor

I "Kunnskapens kjønn" har Karin Widerberg brukt minnearbeidet som metode for å utforske sammenhengen mellom kunnskapsproduksjon, kjønn og seksualitet. Hun mener menn og kvinner opplever den akademiske verden svært forskjellig. Da Karin Widerberg begynte sine sosiologistudier ved Lunds universitet på slutten av sekstitallet, var kjønn et fraværende tema i sosiologien. Det kan være vanskelig å tro for dagens studenter, men i løpet av tre år opplevde hun at kjønn ble behandlet i én forelesning. Derfor ble møtet med kvinneforskningsmiljøene i København og i Oslo den rene vekkelse for henne. Etter gjentatte gjesteforskeropphold utvandret hun med mann og barn fra Lund til en karriere som kvinneforsker i Norge. En karriére hun er stolt av, men som også har hatt sine skjær i sjøen.

I 1992 søkte hun et professorat i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Med tjue års forskererfaring og et professorat i rettssosiologi, var det ingenting i veien med kvalifikasjonene. En enstemmig ansettelseskomité innstilte henne da også på førsteplass, men sterke krefter (les: menn) motarbeidet henne. Kollegiet besluttet å lyse ut stillingen på ny. Samtidig oppfordret de Karin Widerberg til å søke stillingen en gang til (!). Det nektet hun. Først etter sterke protester fra studenter og kvinneforskere ble hun likevel ansatt.

Hun har ikke behandlet den hendelsen i boken, til tross for at den i høyeste grad angår "kunnskapens kjønn" og kvinners muligheter og posisjoner i den akademiske verden.

– Det er egentlig en ganske stor sak som ville blitt for omstendelig å skrive om i denne boken. Men en annen gang kan jeg tenke meg å skrive om egen og andre kvinners erfaring med stillingskampen i den akademiske verden.

Kunnskapsproduksjon og kjønn

For menn er Akademia en intellektuell lekeplass, men kvinner kan aldri løpe fra at de er kvinner og kjønnsobjekter, mener Karin Widerberg.

– Fagene, selve kunnskapsproduksjonen, er preget av menns prioriteringer og tenkemåter.

Bak mange av sosiologiens tilsynelatende nøytrale begreper som "roller", "status", "normer", "institusjoner" skjuler det seg en utpreget mannlig forståelse av sosiale relasjoner og offentlige rom. Gjelder f.eks. Webers byråkrati- og rasjonalitetsbegreper kun for relasjoner mellom menn? Eller gjelder de også for relasjoner mellom kjønnene og for relasjoner mellom kvinner? spør Karin Widerberg med referanse til en av sosiologiens og statsvitenskapens store klassikere, Max Webers "Makt og byråkrat".

Dermed ikke sagt at hun vil kaste alle sosiologiens mannlige klassikere over bord.

– Vi må bare være klar over det perspektivet de er skrevet ut fra; at deres forståelse av verden er farget av hvem de er, den historiske og sosiale kontektst de inngår i, og det kjønn de tilhører.

Karin Widerberg tror unge kvinnelige studenter opplever kjønnsproblematikken svært annerledes enn hun selv gjorde da hun begynte å studere.

– Dagens unge kvinner er vokst opp i et samfunn der likestilling sees på som selvfølgelig, som om det ikke lenger er noen kamp å føre. Det kunne være spennede å sammenligne hvordan kvinner i ulike generasjoner har minner og erfaringer knyttet til de samme temaene. Og hvorfor ikke bruke minnehistorier til å sammenligne hvordan menn og kvinner erfarer den samme virkeligheten? sier hun ivrig.

Ambivalens

Tross sin utvilsomme professorkompetanse er Karin Widerberg ambivalent til professorrollen.

– På den ene siden ønsker jeg å være professor på en annen måte fordi jeg er kvinne, å vise at en professor kan være noe annet enn den mannlige stereotypien: autoritær, distansert, innadvendt. Samtidig må jeg passe på å ikke være professor på en måte som virker diskrediterende, som fratar meg den faglige autoritet jeg må ha på vegne av andre kvinner og studenter på Universitetet, sier hun. – Det er en vanskelig balansegang.

Men Karin Widerberg balanserer modig videre mellom undervisning og veiledning, forskning og forfatterskap. I dag er hun ved siden av å være professor i sosiologi, professor II ved Senter for kvinneforskning i Trondheim, leder for forskningsutvalget på Institutt for sosiologi og leder for faggruppen i sosiologi i Norges forskningsråd. I løpet av få år har Karin Widerberg med andre ord rukket å bli en markant og innflytelsesrik skikkelse både i norsk kvinneforskning og i norsk sosiologi.

Om boka hennes blir brannfakkelen som setter fyr på den samfunnsvitenskapelige metodedebatten, eller om den slukner i likegyldighetens store sjø, gjenstår å se. Utover høsten kommer anmeldelsene i de norske og svenske fagtidsskriftene. Karin Widerberg er spent på reaksjonene. Men redd er hun ikke.