EU-forskningen blir en stadig viktigere del av norsk forskning og forskningspolitikk. For at norske forskningsmiljøer skal få bedre uttelling av forskningsmidler må både kunnskapene om og interessen for EU-systemet rustes kraftig opp. Norske forskningsmiljøer må bli mer pågående lobbyister overfor forskningssystemet i Brussel.

Med et norsk nei til EU, men hvor vi fortsatt er fullverdige medlemmer i EUs forskningssamarbeid via EØS avtalen, er vi i stor grad avhengige av en god kommunikasjon med alle nivåer i Kommisjonen. Det er i den senere tid klare signaler på at Kommisjonen får en viktigere rolle å spille som koordinerende instans innen europeisk forskningspolitikk. Kommisjonen er trolig den viktigste flernasjonale forskningspolitiske aktør i Europa i dag.

EUs forskningssystem er mer sentralisert enn vi er vant med her hjemme. Generaldirektoratet for forskning, DG XII på Kommisjons-slang og EUs svar på KUF, har et overordnet ansvar for forskningspolitikken og fordeler samtidig store deler av forskningsmidlene. Endel av de øvrige generaldirektorater har også fått ansvar for forskningsprogrammer innenfor sin sektor.

Forskningspolitikken er et virkemiddel nært knyttet opp til EUs andre politikkområder, f.eks. landbrukspolitikken, industripolitikken eller utenrikspolitikken. Selv om vitenskapelig kvalitet er det fremste kriteriet for utvelgelse av forskningsprosjekter, er relevans et viktig tilleggskriterium. Norske forskere har mye å bidra med innen EU-forskningen, men fortsatt er kunnskapen og interessen lav i mange miljøer.

Styrk kontakten med kommisjonen

For å sikre god kontakt med Kommisjonen har universiteter og forskningsråd i de fleste EU-land opprettet egne kontorer i Brussel. Den svenske modellen er i den forbindelse interessant, der man i tillegg til den faste vitenskapsråden i den svenske delegasjonen også har et eget informasjonskontor opprettet via et spleiselag mellom svenske universiteter og forskningsråd.

Slik tilstedeværelse er også sentral for å styrke det uformelle europeiske nettverket mellom forskningsadministrative institusjoner som arbeider med forskningspolitikk.

Det bør også arbeides videre for å styrke tilstedeværelsen av norske nasjonale eksperter i Kommisjonen. Nasjonale eksperter er utsendt fra sin hjemlige administrasjon i 1–3 år for å arbeide som saksbehandlere i Kommisjonens ulike deler. Utstasjoneringen inngår i en bevisst strategi fra Kommisjonens side for å øke åpenheten i systemet og styrke kjennskapen til arbeidsformer og prosesser. Norge har siden undertegnelsen av EØS-avtalen hatt økt adgang til å utstasjonere slike eksperter. Mulighetene til å få nasjonale eksperter inn i Kommisjonen må brukes i en aktiv og framtidsrettet strategi både av forskningsmyndigheter og forskningsinstitusjoner.

Kontakt saksbehandlerne

Når det gjelder den konkrete prosessen med å forberede søknader om forskningsmidler, er direkte kontakt med den ansvarlige saksbehandler i Kommisjonen ofte nyttig. Av språklige, sosiale og kulturelle årsaker er det mange forskere fra medlemslandene som tar sin første kontakt med "sine" representanter i Kommisjonen og bruker disse som veivisere i EU-byråkratiet. I EU-delegasjonen i Brussel, eller i Forskningsrådet, kan man også ofte få nærmere informasjon om hvilke saksbehandlere som har ansvar for de ulike programmer og programområder, eller om det er norske nasjonale eksperter utstasjonert i det relevante området.

I kontrast med hva mange tror om Kommisjonens byråkrati er det et relativt åpent system, der saksbehandlerne bruker mye av sin tid til å ta imot forskere fra hele Europa. I søknadsprosessen er det viktig at Kommisjonens saksbehandlere sees som medhjelpere, og ikke som motparter.

Etter at søknadsfristen har utløpt, blir søknadene vitenskapelig evaluert. På bakgrunn av disse evalueringene lager Kommisjonen en kortliste som presenteres programkomiteen. Den er sammensatt av representanter for EU-og EØS-land. Prosjektutvelgelsen skjer vanligvis uten avstemninger, men der representantene kjemper om å få innvilget flest mulig av "sine" prosjekter. De fleste prosjektene har rundt 6–7 deltakere fra ulike europeiske land. Enkelte ganger kommer saker opp til avstemning i disse komitéene etter et system med vektede stemmer etter landenes størrelse. Ettersom EØS-landene ikke har stemmerett, eller for andre små land, kan derfor forutgående kontakt med Kommisjonens folk i forberedelsesfasen være vel så viktig som selve programkomité-møtet.