Bør doktorgradsstipendiater med familie og barn satse på forskningsopphold i utlandet? Debatten berører ikke bare en stor gruppe unge forskere som har satset på å kombinere en akademisk karriere med familieliv, men også grunnlaget for en ekspansiv satsing på å skape økt internasjonalisering.

Utgangspunktet var May-Len Skilbreis erfaringer fra et opphold ved Lancaster University, England (Bladet Forskning nr. 1/05). Skilbrei oppfordret til nøkternhet i forhold til de faglige forventningene. Konklusjonen var likevel at utenlandsoppholdet var viktig for henne, til tross for få konkrete spor i selve avhandlingen.

I nr. 2/05 rådet forskningssjef Sophie Fosså norske stipendiater med barn om å holde seg hjemme. Hennes konklusjon var at internasjonale fagmiljøer krever en helt annen arbeidsinnsats (gjerne opp mot 14 timer i døgnet), og at norske stipendiater ikke må tro at de kan kombinere dette presset med ambisjoner om å være foreldre.

Vi er begge for tiden på forskningsopphold ved University of California, Berkeley. Med i bagasjen har vi til sammen fire barn. Vårt svar er klart og tydelig: Barn er ingen hindring for stort faglig utbytte! Men de praktiske forutsetningene er heller ikke uten problemer. La oss utdype.

Ved Berkeley er vi lokalisert i et kontorfellesskap med flere norske stipendiater og seniorforskere. Kontorfasilitetene er gode, men den daglige kontakten med amerikanske forskere er begrenset. Som Visiting Scholars har vi imidlertid full tilgang til bibliotek, forelesninger, debatter og alle de aktiviteter som finner sted på campus. Kontordørene til kjente professorer er bare en kort spasertur unna. Som hjemme er det slik at eget initiativ er viktig.

På dagtid er barna sammen med mor/far og på skole og i barnehage. Slik ville det vært også i Norge. I motsetning til hva Fosså tror, har vi opplevd en merkbar produktivitetsøkning her borte. Ikke fordi vi bruker så mange flere timer på jobb, men fordi vi unngår «tidstyver» som møter, telefoner, e-poster, foredragsvirksomhet m.m. Her får vi ro til å tenke en tanke helt ut, lese faglitteratur og skrive – uten forstyrrelser. Da er en arbeidsdag på åtte timer mer enn nok. Barn har ikke vært en hindring.

Derimot er det to andre forhold som gjør utenlandsopphold problematiske for unge forskere med forsørgeransvar: finansiering og informasjon.

Finansieringsmodellene for utenlandsopphold varierer fra institusjon til institusjon. Ved Universitetet i Oslo er det for eksempel stor forskjell mellom de ulike fakultetene. Noen får store beløp mens andre må dekke utenlandsoppholdet av egen lomme. Usikkerheten har store konsekvenser. Verdifull tid går med til individuelle forhandlinger, maktkamp og sondering av eksterne finansieringskilder. Mange vegrer seg for å starte en slik prosess, særlig når kostnadene blir store på grunn av forsørgeransvar. Forutsigbarhet og strømlinjeforming av regelverket vil være nøkkelen. Stipendiater bør ha lik mulighet til å reise på forskningsopphold, uavhengig av arbeidssted.

Når finansieringen er på plass, er den største hindringen for et vellykket forskningsopphold av praktisk snarere enn faglig art. Her støtter vi Skilbrei fullt ut. Å ta med barn og familie til utlandet er en byråkratisk utholdenhetsprøve på lik linje med en doktorgradsavhandling. Regelverkene er kompliserte, vanskelig tilgjengelige og uoversiktlige. Barnetrygd, folketrygd, skattekort, selvangivelse, forsikring, post, barnehage, skole, helsetjenester, bosted, reise m.m. Listen er mye lengre. I stedet for at alle på egen hånd må løse sine praktiske problemer, foreslår vi at det opprettes et sentralt knutepunkt for slik informasjon. Forskningsrådet ville vært et naturlig utgangspunkt. Men også det enkelte arbeidssted må legge forholdene bedre til rette.

Dette til tross – vi vil likevel anbefale alle unge forskere å få til et opphold i utlandet, uavhengig av familiesituasjon. Barn er ingen hindring! 

Jon Vatnaland er stipendiat ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), Universitetet i Oslo og Guro Ødegård er stipendiat ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).