Det norske forskningssystemet - statistikk og indikatorer 2001: 4.5


	Det norske forskningssystemet – statistikk og indikatorer 2001

4.5 Handelsbalanse og eksport av produkter i høy- og mellomteknologiske bransjer

Handelsoverskudd i såkalte høyteknologiske bransjer⁶ brukes i mange sammenhenger som en indikator for i hvilken grad et land har utviklet et teknologisk avansert næringsliv som også lykkes i eksportmarkedene. I dette kapitlet har vi også sett på de mest FoU-intensive delene av de mellomteknologiske bransjene.

To typer datakilder brukes for å si noe om handel med slike teknologiske produkter – bedriftsaggregert og produktbasert statistikk. Produktbasert statistikk formidles på tvers av bedriftene, uavhengig av bransje. Fokus er da på den samlede flyten av produkter. Produktbasert statistikk gir god informasjon om vareflyt, mens bedriftsbasert statistikk forteller noe om bedriftenes produksjon sett under ett. Bedriftsaggregert statistikk inneholder andeler og vekst i produksjon og sysselsetting. Denne type statistikk, som OECDs STAN/ANBERD-databaser,⁷ formidler samlede tall for bedriftenes aktiviteter. Dersom vi vil se på betydningen av «høyteknologisk» vareflyt og bruker bedriftsbasert statistikk, vil alle produktene som bedriftene i høyteknologiske bransjer produserer, bli definert som høyteknologiske produkter. På den annen side utelater vi høyteknologiske produkter produsert i andre bransjer. I dette kapitlet har vi benyttet bedriftsaggregert statistikk.

I forrige utgave av denne rapporten hadde vi tilgang til tall både for eksport og import. Ved utgivelsen av foreliggende rapport har vi ikke hatt tilgang til tall for import. Figur 4.5.1 viser andelen av total industriell eksport i såkalte høy- og mellomteknologiske bransjer der FoU-intensiteten utgjør mer enn 2,5 prosent i 15 OECD-land i 1999. OECD-gjennomsnittet lå på over 65 prosent, mens gjennomsnittet for EU-landene lå like bak med i underkant av 65 prosent. Det er store forskjeller landene imellom. Over OECD-gjennomsnittet ligger både store og små land, deriblant Japan og USA, Sveits, Irland og Tyskland. Frankrike og Sverige ligger rett under OECD-gjennomsnittet, men alle de nevnte land ligger over EU-gjennomsnittet. Norge ligger nest lavest i gruppen, med eksportandel fra høyteknologiske og de mest FoU-intensive mellomteknologiske bransjer på vel 30 prosent.

Rundt 1/3 av denne andelen, altså 10 prosent av total industriell eksport, kommer fra høyteknologiske bransjer. Dette er produksjon av legemidler, kontor- og datautstyr, radio, TV og kommunikasjonsutstyr og fly. De resterende 2/3, altså 20 prosent av total industriell eksport, kommer fra mellomteknologiske bransjer der FoU-intensitetene ligger mellom 2,5 og 4 prosent. Dette er i hovedsak produksjon av kjemikalier unntatt legemidler, gummi- og plastprodukter, ikke-jernbaserte metaller, ikke-elektriske maskiner og endel typer transportmidler.

Figur 4.5.1 bekrefter de tradisjonelle industribransjers sterke rolle i den norske økonomien. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn for norsk økonomi. Det er ikke slik at bare de bedrifter og bransjer som bruker høyest andel FoU i sin nyskaping, er de høyteknologiske, slik det heter i OECDs standarddefinisjon. Nyere forskningsresultater viser at mange nyskapende bedrifter i de fleste bransjer bruker avansert forskningsbasert kunnskap og sofistikerte produksjonssystemer uten å kanalisere det gjennom FoU-posten på budsjettet. Det at f.eks. de tradisjonelle bransjene sysselsetter de fleste ingeniører i landet, er en indikator på at bransjene drives på et høyt teknologisk nivå.

Et balansert bilde av handel over grenser inkluderer også importtall. Handelsbalansen i et land beregnes som eksport minus import. Handelsbalansen kan derfor være både positiv og negativ. Norge har de siste årene hatt en positiv handelsbalanse når vi har inkludert oljeinntektene i regnestykket, men et mer balansert eller negativt budsjett har vært virkeligheten uten olje og gass medregnet. Figur 4.5.2 tar imidlertid ikke hensyn til om handelsbalansen er negativ eller positiv. Den sier noe om hvordan ulike bransjer bidrar positivt eller negativt til handelsbalansen, i den forstand at bransjen eksporterer eller importerer relativt mer enn hva man skulle forvente ut fra bransjens størrelse som andel av den totale industrien innenfor det enkelte land.

Japan og Norge representerer to ytterpunkter på denne indikatoren i tillegg til Island. I Japan bidro de høyteknologiske og de mest FoU-intensive mellomteknologiske bransjer positivt til handelsbalansen i 1999. Japans eksport i disse bransjene var dermed større enn importen i de samme bransjer. Her skal det sies at Japan eksporterer nesten for samme verdi som det importeres. Omvendt importeres det mye mer av produkter fra de mindre FoU-intensive mellomteknologiske og lavteknologiske bransjer enn det eksporteres. Industristrukturen i Japan er preget av stor aktivitet innenlands innenfor legemidler, radio, TV og kommunikasjonsutstyr etc., mens de er svært avhengige av import av tyngre ikke-elektrisk maskineri og utstyr og ikke-jernholdige metaller.

I Norge er situasjonen motsatt av i Japan. Høyteknologibransjer bidrar negativt i handelsbalansen. Vi importerer mye mer fra høyteknologiske bransjer enn vi eksporterer, noe som blant annet indikerer vår sterke tradisjon med å ta i bruk nye produkter som produseres innenfor legemidler, elektrisk maskineri og utstyr, kommunikasjons- og IT-utstyr. Mellomteknologisk lave bransjer og lavteknologibransjer bidrar mest positivt til handelsbalansen. Dette er i hovedsak eksport av råvarene våre; fisk, papir, metaller, olje og gass. Eksporten av metallprodukter og skip er også høyere enn importen.

Det er kanskje overraskende å se at høyteknologiske bransjer bidro negativt til handelsbalansen i Finland. Her bidro høyteknologiske og de mest FoU-intensive mellomteknologiske bransjene negativt i størst grad, mens de minst FoU-intensive mellomteknologiske og lavteknologiske bransjene bidro positivt til balansen med industrielle varer. Finland har imidlertid, som Norge, alltid vært sterk i eksportrettede råvarebaserte næringer. Dette er fortsatt tilfelle. Tre- og papirvarer og næringsmidler eksporteres i større grad enn forventet i forhold til sin størrelse i økonomien, ifølge OECDs indikator. En forklaring på at høyteknologibransjene eksporterer noe mindre enn forventet, kan være at de fleste foretak i Finland, utenom Nokia selv, i hovedsak leverer til Nokia og derfor ikke influerer på handelsbalansen. I hovedsak korrigerer tallene det noe overdrevne inntrykket vi har av Finland som den ultimate høyteknologinasjon. I Irland derimot, eksporterer IT-industrien rundt 2 prosent mer enn forventet i forhold til den totale industriproduksjonen i landet.

Fokusboks nr 20

Kunnskapsproduksjon med helsegevinst

Ingen vil vel være uenig i at den medisinsk-teknologiske utviklingen har gitt oss nyvinninger som våre forfedre knapt har våget drømme om: Det er blitt mulig å transplantere organer fra et menneske til et annet, påvise ertstore svulster langt inne i kroppen med krystallklare bilder, gjennomføre store operasjoner gjennom blyantstore innstikk i huden, og helbrede dødelige sykdommer ved hjelp av medikamenter – for å nevne noen eksempler.

Siden det er forskning som har frembrakt de mange nye medisinske tilbudene, skulle det være enkelt å svare på spørsmålet om forskningsinnsatsen kommer til nytte. For den enkelte pasient er vel svaret innlysende. Men hva med samfunnets vurdering av sine investeringer i forskning?

Fordi det er det offentlige som dekker mesteparten av kostnadene ved medisinsk behandling, vil helsebudsjettene øke når det innføres nye medisinske tilbud. Det skyldes dels at de nye tilbudene er dyrere enn de gamle – i hvert fall inntil utviklingskostnadene er tjent inn igjen – og dels at det blir mulig å hjelpe pasienter som før ikke hadde noe tilbud. Selv om disse tilbudene kan føre til lavere sykefravær og dermed ha gunstige virkninger i mange samfunnssektorer, er det lett å få inntrykk av at medisinsk forskning er en fordyrende aktivitet for samfunnet.

Sunn fornuft tilsier at det må være bedre for både pasientene, arbeidsgiverne og samfunnet at det utvikles tilbud som gjør pasientene friske og arbeidsføre igjen. Spørsmålet er om kostnadene som trengs for oppnå dette, står i forhold til nytten.

I år 2000 fikk National Institute of Health en gruppe amerikanske økonomer til å foreta en analyse av hvilken avkastning de store investeringene i medisinsk forskning hadde gitt. Deres konklusjoner var bemerkelsesverdige. Den samfunnsøkonomiske verdien av økt forventet levetid i perioden 1970–1990 ble vurdert til å være verdt 57 trillioner dollar – seks ganger så mye som hele USAs brutto nasjonalprodukt i år 2000. Verdien av fremskrittene i behandlingen av hjertekarsykdommer ble verdsatt til 31 trillioner dollar, verdien av sparte kreftdødsfall 10 trillioner dollar. (Exceptional Returns – The economic value of Americaís Investment in Medical Research. Funding First. New York 2000)

Uten her å gå inn på beregningsgrunnlaget, er hovedkonklusjon klar: Når alt tas i betraktning, finnes det knapt noen annen investering som gir større avkastning for samfunnet enn medisinsk forskning.

En annen sak er om norsk medisinsk forskning har like stor betydning for det norske samfunnet som den amerikanske forskningen har for USA. Det spørsmålet har vi neppe grunnlag for å svare på. Bedømt ut fra biblio-metriske undersøkelser, bidrar Norge med mindre enn 1 prosent av den medisinske kunnskapsutviklingen i verden. Dette kunne være et argument for at Norge burde trappe ned sin egen forskning og heller satse på å importere kunnskap fra de store forskningsnasjonene.

Men så enkelt er det ikke. Medisinske fremskritt kommer som følge av en omfattende internasjonal satsing, der svært mange land deltar med større eller mindre bidrag. Man kan ikke på forhånd avgjøre hvilke bidrag som vil være blindspor og hvilke som vil føre til gjennombrudd. Det vil være vanskelig moralsk sett å forsvare at Norge, som et av verdens rikeste land, skulle avstå fra å dele kostnadene som resten av det internasjonale samfunnet bærer. Dette dilemmaet er likevel ikke det største problemet.

Medisinsk forskning er etter hvert blitt en integrert del av medisinen. Utviklingen går i dag så raskt at det i mange fagfelt nærmest vil være medisinsk uforsvarlig å avstå fra å være med i forskningsfronten. Ved mange kreftavdelinger blir f.eks. praktisk talt alle pasienter innrullert i et vitenskapelig prosjekt der de enten får den beste behandlingen vi i dag kjenner til, eller et nytt behandlingstilbud som antas å være enten like godt eller bedre. Hvis norske forskningsmiljøer ikke drev egen forskning, ville våre helsetjenester raskt bli akterutseilt i forhold til andre lands helsetjenester.

Medisinsk og helsefaglig forskning har flere funksjoner i helsetjenesten: Den er en av de viktigste kildene til fagutvikling, den er en helt nødvendig del av kvalitetssikringsarbeidet, og den er ikke minst en forutsetning for å kunne utdanne kompetente spesialister og dyktig helsepersonell. I tillegg inngår forskningsinnsats innenfor naturvitenskap, teknologi, samfunnsvitenskap og humaniora i det samlede arsenal av kunnskap som er nødvendig for å forebygge sykdom og helseskade, for utvikling av helsetjenestene, og for å gjøre samfunnet mer helsefremmende. Det er naturligvis vanskelig – om ikke umulig – å beskrive verdien av dette i økonomiske termer. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at alternativet til å drive forskning er en umulighet i vårt moderne samfunn.

For å drøfte den samlede samfunnsnytten av den medisinske og helserettede forskningsinnsatsen, må en ty til en mer kvalitativ tilnærming. Det er naturlig å relatere en slik diskusjon til de indikatorer som benyttes i komparative studier av helsetilstand og helsetjenester. Det finnes statistikk over dødsårsaker og sykelighet, helseproblemer og sosiale problemer, samt kvalitetsindikatorer og kvalitetsregistre i helsetjenesten. I et langsiktig perspektiv vil forskningens effekter bli synlige i forhold til slike indikatorer. Men dokumentasjonen vil ikke være entydig.

Mye av forskningen handler om å forstå grunnleggende biologiske mekanismer som er relevante for en rekke ulike helsetilstander. I tiår fremover vil forskere f.eks. lete etter mekanismene som styrer kroppens immunforsvar, eller etter mekanismene som styrer cellenes livssyklus. Når vi forstår disse fullt ut, vil vi antakelig også sitte med nøkkelen til å kunne forebygge og behandle, ikke bare én enkelt, men mange folkesykdommer. Forklaring av forskningsinnsatsens betydning vil således bli et nokså komplisert bilde. Trolig bør vi likevel prøve å videreutvikle dette faktagrunnlaget om norsk forskning.

Noe nærmere sannheten om effekten av norsk forskningsinnsats vil vi komme ved for eksempel å gjøre historiske «dykk» i etterkant av større kunnskapsgjennombrudd for å studere hvilke forskningsmessige bidrag som gjorde sluttresultatet mulig. En slik tilnærming har vært prøvd utenlands og er nylig også utprøvd i Forskningsrådet, se Fra grunnforskning til bedre helse – 22 eksempler på at grunnforskning lønner seg, Norges forskningsråd, Medisin og helse, 2001.

Gro E. M. Helgesen
gh@forskningsradet.no

Geir Stene-Larsen
gsl@shd.dep.no

Fotnoter

⁶ OECD klassifiserer en bransje som høyteknologisk hvis den i gjennomsnitt anvender 4 prosent eller mer av omsetningen på FoU. Bransjer med en FoU-intensitet på mellom 1 og 4 prosent klassifiseres som «mellomteknologiske», og bransjer med en FoU-intensitet på mindre enn 1 prosent som lavteknologiske.

⁷ STAN (Structural Analytic database) er kompatibel med nasjonalregnskapstallene fra hvert enkelt land. Variablene som inngår er produksjonsverdi, bearbeidingsverdi, investeringer i realkapital, antall ansatte, lønn og sosiale kostnader, samt import og eksport. ANBERD (Analytic business Enterprise Research and Experimental Development) er basert på FoU-undersøkelsen, men korrigert for forhold i de enkelte land for å få nye sammenlignbare tall for de enkelte bransjer, se tabell A.6.22. I begge baser er det betydelig arbeid som legges ned i å gjøre opplysningene sammenlignbare, og dette tar mye tid, slik at aktualiteten blir skadelidende.