Grunnlaget for bruk av bibliometriske indikatorer er at ny kunnskap, som er det prinsipielle mål med all grunnforskning og anvendt forskning, normalt blir formidlet til det vitenskapelige samfunn gjennom publikasjoner. Publisering kan dermed bli brukt som et indirekte mål for kunnskapsproduksjon.

Det finnes ulike databaser som indekserer vitenskapelig publikasjoner og som gjør det mulig å analysere publiseringsaktivitet. Den mest brukte for bibliometriske formål er en database produsert av Institute for Scientific Information (ISI), som blant annet omfatter Science Citation Index (SCI). ISI indekserer mesteparten av verdens internasjonale vitenskapelige journaler, som alle representerer en form for kvalitetskontroll ved at det kreves at artiklene vurderes av andre fagfeller før publisering. Volumet av ulike lands artikler i disse journalene er med andre ord en grov indikator på graden av deltakelse på den internasjonale kunnskapsarena. Databasen er særlig egnet for å analysere akademisk naturvitenskapelig og medisinsk forskning, hvor publisering i internasjonale journaler er den viktigste kommunikasjonsmåten, se for øvrig blå bokser om bibliometriske indikatorer og fokusboks (nr. 15) om bibliometri i studier og dokumentasjon av forskning.

Det er store forskjeller mellom landene i artikkelproduksjon. I perioden 1996–2000 stod USA for nærmere 30 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, og en stor majoritet kom ellers fra et lite antall rike land. Storbritannia, Japan og Tyskland stod hver for mellom 7 og 8 prosent av produksjonen. Norges andel utgjorde kun 0,5 prosent, se Tabell 4.1.1.

I Figur 4.1.1 har vi fremstilt utviklingen i publikasjonsandeler i tyveårsperioden 1981–2000 for fire nordiske land. Vi har her beregnet forholdet mellom antall artikler fra ett land og summen av alle lands artikler. I år 2000 utgjorde Norges andel 0,54 prosent. Finland har i løpet av 1980- og 1990-tallet økt sin andel av verdensproduksjonen, mens andelene til Sverige, Norge og Danmark har vært relativt stabile. Som vi ser, er Sverige Nordens klart største forskningsnasjon, med en dobbelt så stor produksjon som nummer to, Danmark. Finland har nå nesten like stor produksjon som Danmark. Til sammen står de nordiske land for rundt 4 prosent av verdens vitenskapelige artikler.

Mange artikler har forfattere fra flere land. En konsekvens av dette er at antall artikler blir høyere enn det reelle antall når det enkelte lands produksjon summeres. En annen måte å beregne publikasjonsandelen på, er derfor i stedet å bruke reelle artikler som nevner. Prosentandelen blir høyere med en slik beregningsmetode. I tyveårsperioden har det videre vært en betydelig økning i innslaget av internasjonalt samforfatterskap, se kapittel 3. Dette gjør at andelen har økt for de fleste land i perioden. I år 2000 var Norge etter denne beregningsmetoden representert i 0,66 prosent av verdens artikler, og andelen har økt fra 0,53 prosent i 1981.

En annen indikator som gjerne brukes for å foreta internasjonale sammenligninger, er antall artikler per tusen innbyggere. Denne indikatoren sier noe om hvor forskningsintensivt landet er når det gjelder vitenskapelig produksjon. I Tabell 4.1.1 er antallet artikler per innbygger beregnet for perioden 1996–2000. Norge rangerte som nummer 10 av 22 land som her er valgt ut for sammenligning. Norske forskere publiserte et lavere antall artikler per innbygger enn de andre nordiske land. Sverige rangerte som nummer to etter Sveits, med 8 artikler per tusen innbyggere. Danmark lå på tredje plass med en produksjon på 6,4 artikler. Antallet for Norge utgjorde 5,2 artikler.

Samme indikator er fremstilt i Figur 4.1.2 for periodene 1981–1985 og 1996–2000. Som vi ser, har den vitenskapelige produksjonen økt betydelig for alle landene siden første halvdel av 1980-tallet. Dette reflekterer en generell ekspansjon i landenes forskningsaktivitet, men også at datagrunnlaget er utvidet, dvs. at antallet tidsskrifter som inngår i databasen er økt. Veksten har vært særlig kraftig for de andre nordiske landene, mens Norges økning er mer moderat.

Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, dvs. forskjeller i forholdet mellom «input» og «output». Sammenligner vi de nordiske landene, er Sverige også det største i FoU-innsats, med et beløp per innbygger på 8 300 kroner i 1999, til forskjell fra 6 900 for Finland, 5 100 for Danmark og 4 700 for Norge. Det er imidlertid viktig å være klar over at størstedelen av denne FoU-innsatsen skjer i foretakssektoren, hvor betydningen av internasjonal tidsskriftspublisering er mer begrenset. Samtidig er det store forskjeller mellom landene i hvor mye av FoU-innsatsen som skjer i foretakssektoren. Beregnes indikatoren kun for innsatsen i offentlig sektor og universitets- og høgskolesektoren, blir beregningsgrunnlaget bedre. Men også en slik beregningsmetode har metodiske svakheter som gjør indikatoren problematisk, blant annet fordi det er forskjeller mellom landene i relativ fagområdeinnsats; land med stor relativ innsats i publiseringsaktive fagområder vil ha et komparativt fortrinn etc. Tas slike forhold i betraktning blir bildet komplisert, og det krever en mer sofistikert beregningsmetode enn det som kan presenteres her. Det er likevel åpenbart at forskjellene i produktivitet iallfall delvis kan forklares gjennom forskjeller i FoU-innsats.

Siteringsindikatorer er ofte brukt for å vurdere aspekter relatert til vitenskapelig innflytelse og internasjonal synlighet («impact» på engelsk). Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Basisen for slike indikatorer er siteringer til tidligere vitenskapelige publikasjoner, som kan identifiseres fra referanselisten til de vitenskapelige publikasjoner. Slike data blir systematisk registrert av ISI, og dette gjør det mulig å gjøre siteringsanalyser på aggregerte nivåer. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn.

I Figur 4.1.3 har vi beregnet relative siteringsindekser for nordiske land for perioden 1981–2000. Den relative siteringsindeksen er en indikator som sier om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet (1,0). Det er imidlertid store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er f.eks. gjennomsnittlig sitert 10 ganger så ofte som en artikkel i matematikk. Dette innebærer at et lands siteringsfrekvens også vil avhenge av den relative fordelingen av artikler i ulike vitenskapelige disipliner. Relativt mange artikler i høyt siterte fagfelt vil kunne øke et lands siteringsfrekvens betydelig. For å korrigere for slike forskjeller har vi derfor beregnet en vektet relativ siteringsindeks, dvs. indeksen er justert etter en verdensgjennomsnittlig fagfeltfordeling av artiklene. Denne indikatoren tillater således direkte internasjonale sammenligninger.

Med unntak av Norge er de nordiske landene generelt blant de mest siterte land i verden. Forskjellen mellom landene har også vært relativt stabil den siste tyveårsperioden. Den mest markerte endringen er en rask økning av siteringsfrekvensen til finske artikler på 1990-tallet. Dette er samtidig knyttet til at en økende andel av artiklene er publisert i journaler med høyere «impact»-faktor (jf. Persson, Luukkonen og Hälikkä 2000). Sveriges og Danmarks vitenskapelige produksjon har vært høyt sitert gjennom hele perioden, selv om en ser en moderat reduksjon. Norge scorer klart lavest av de nordiske landene, men har forbedret sin posisjon noe i løpet av 1990-tallet. Norsk forskning er imidlertid fremdeles mindre sitert enn gjennomsnittet i verden. Av de 22 OECD-landene valgt ut for analyse, rangerer Norge nå på 15. plass. Foran oss har vi Danmark og Sverige på fjerde og femte plass, mens Island og Finland er på sjette og tiende plass. Går vi tilbake til situasjonen på 1970-tallet, kom Danmark og Sverige like høyt, mens Finland hadde den lave posisjonen som i dag er Norges.

Den lave siteringshyppigheten tyder på at norsk forskning ikke har så stor internasjonal gjennomslagskraft, noe som synes å bekreftes gjennom de fagområdeevalueringene Forskningsrådet har foretatt av norsk naturvitenskap (se f.eks. Aksnes 2000b). Flere faktorer kan forklare Norges lave siteringshyppighet. Blant annet er det en generell tendens at grunnforskning blir mer sitert enn anvendt forskning. Dvs. at et land som prioriterer grunnforskning snarere enn anvendt forskning, vil ha et komparativt fortrinn når det gjelder siteringshyppighet. Andre indikatorer tyder også på at Norges investeringer i grunnforskning er på et lavt internasjonalt nivå (Gundersen, Skog og Lindbekk 2000). En annen forklaring kan være at Norge tradisjonelt har vektlagt forskning relatert til sine naturressurser, dvs. at det er mer orientert mot feltforskning enn laboratorieforskning, noe som igjen vil kunne ha en lavere internasjonal relevans (Sivertsen og Aksnes 2000). Noe endelig svar kan ikke gis på dette spørsmålet. Selv om Norges lave siteringsfrekvens kan gi grunnlag for bekymringer om landets generelle vitenskapelige nivå, bør det likevel understrekes at siteringshyppigheten ikke er så mye lavere enn det som er verdensgjennomsnittet.

I Tabell 4.1.2 har vi presentert en analyse av fagprofil, basert på publiserings- og siteringstall for perioden 1996–2000.¹ Analysen sier således noe om Norges vitenskapelige produksjon den siste femårsperioden. Tabellen viser utvalgte fagfelt i naturvitenskap og medisin, som samlet omfatter mer enn 90 prosent av en total tidsskriftspublisering på rundt 23 000 publikasjoner. Tabellen er inndelt i fagkategorier etter NSIs klassifiseringer. Fagfeltene som er valgt ut, varierer imidlertid mye i størrelse, noe som er viktig å være klar over når en fortolker resultatene.

To typer indikatorer har blitt beregnet. For det første aktivitetsindeks, som er en indikator som sier om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for alle land. Dvs. den karakteriserer den interne balansen mellom fagfeltene, men sier ikke noe om produksjonen i absolutte termer. Indikatoren er også vanlig å betegne som spesialiseringsindeks. For det andre har vi beregnet den relative siteringshyppigheten i ulike fagfelt (siteringsindeks). Denne indikatoren sier om et lands publikasjoner i et bestemt fagfelt er sitert mer eller mindre enn det som er verdensgjennomsnittet i fagfeltet. For begge indikatorer har vi brukt en skala varierende fra mye høyere enn gjennomsnittet (+ + +) til mye under gjennomsnittet (– – –).

Mye biologi og geofag

Som vi kan se, betyr en sterk spesialisering i et bestemt felt ikke nødvendigvis en høy siteringshyppighet i feltet, og vice versa. Aktivitetsprofilen viser at Norge har en fagprofil som avviker mye fra gjennomsnittet. Generelt har norsk forskning en høy relativ aktivitet i biologi og geofag. Motsatt finner vi en lav relativ aktivitet i blant annet fysikk, kjemi og teknologi. Dette spesialiseringsmønsteret har sin rot i historiske tradisjoner.

I biologi har Norge en særlig høy spesialisering i marin- og fiskeribiologi. Norge bidrar med over 3 prosent av verdens vitenskapelige produksjon i dette fagfeltet. Tilsvarende finner vi en høy relativ aktivitet i økologi/miljøfag. Med unntak av botanikk er også norsk biologisk forskning mer sitert enn gjennomsnittet internasjonalt.

Norge viser videre en sterk spesialisering i geofag, men er sitert på gjennomsnittet i dette fagfeltet. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har åpenbart sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon. Som et underfagfelt innenfor geovitenskap vises også indikatorene for petroleumsgeologi. Vi ser at Norge her scorer høyt både når det gjelder aktivitet og siteringshyppighet.

Innenfor det biomedisinske området har vi valgt ut noen viktige underdisipliner. Totalt sett har Norge en lav relativ aktivitet innenfor dette fagområdet. Særlig er aktiviteten innenfor biokjemi/biofysikk svak. Immunologi og fysiologi er imidlertid områder med høyere relativ aktivitet enn gjennomsnittet. Siteringshyppigheten innenfor dette fagområdet er generelt lav for Norge, og dette er også en viktig årsak til at norsk forskning totalt sett blir mindre sitert enn gjennomsnittet internasjonalt.

For det medisinske området har vi tatt med klinisk medisin som en hovedkategori. Dette er det klart største fagfeltet i form av antall artikler, og norsk forskning har også en høyere relativ aktivitet enn gjennomsnittet internasjonalt. Ellers har Norge en sterk relativ spesialisering i odontologi.

Kjemi og fysikk er andre viktige disipliner i form av antall artikler. Norge har en svært lav relativ aktivitet i disse feltene. Andelen fysikkartikler blant alle Norges artikler er halvparten av det den er i gjennomsnitt på verdensbasis. Den lave andelen i fysikk har vært et stabilt trekk ved Norges fagprofil siden 1970-tallet, men siteringshyppigheten har økt.

Norge viser lav spesialisering i teknologi, men er sitert noe over gjennomsnittet. Her er imidlertid indikatoren over siteringshyppighet relativt problematisk pga. et lavt gjennomsnittlig siteringsnivå. Teknologi er også et område hvor betydningen av internasjonal tidsskriftspublisering er mer begrenset, andre typer «output» kan være viktigere.

Sammenfattende er Norges fagprofil dreid mot særlig høy publiseringsaktivitet i geovitenskap og biologi. Motsatt er publiseringsaktiviteten lav innenfor biokjemi, fysikk, kjemi og teknologi. Dvs. vi finner for Norge en sterk spesialisering mot fag med en særlig innretning mot utnyttelse og ivaretakelse av landets spesielle naturressurser. Denne profilen er av Glänzel (2000) omtalt som «the íbio-environmental modelí, that is, the pattern most typical for developing and more ínaturalí countries (e.g. Australia or South Africa) with Biology and Earth and Space Sciences in the main focus». Det øvrige Norden følger derimot «the characteristic pattern of the developed Western countries» med større balanse innenfor hele spekteret av vitenskaper.

Norge mot strømmen

Norges fagprofil er gradvis endret de siste 20 årene. Sammenligner vi profilen fra 1996–2000 med den fra 1981–1985, finner vi flere forskjeller. I den første perioden var den relative aktiviteten større innenfor medisin, mens Norges spesialisering mot disipliner knyttet til våre naturressurser, var mindre markert. I perioden har det således skjedd en betydelig forsterkning av den relative aktiviteten innenfor marin-/fiskeribiologi, geofag og økologi/miljøfag. Den norske vitenskapelige produksjonen i disse fagfeltene har vist en kraftig økning, mye sterkere enn den gjennomsnittlige økningen for fagfeltene på verdensbasis. Derimot har produksjonsøkningen i Norge vært mye mindre enn det den har vært på verdensbasis innenfor blant annet klinisk medisin. Fremdeles har Norge en positiv spesialisering innenfor dette fagområdet, som vi har sett. Bildet for de enkelte kliniske underdisiplinene varierer imidlertid mye. Blant annet ser vi en kraftig økning i den norske relative aktiviteten i kreftforskning og onkologi, mens f.eks. gastroenterologi og hepatologi blir betydelig redusert. Av andre eksempler har Norges relative aktivitet blitt styrket innenfor zoologi og landbruksvitenskap, mens den har blitt svekket innenfor blant annet nevrovitenskap og farmakologi.

Internasjonalt er det slik at noen fagfelt vokser mer enn andre. I den grad den indekserte litteraturen i ISI-basen reflekterer denne utviklingen, ser vi at kunnskapsproduksjonen internasjonalt har vokst mest i klinisk medisin og biomedisinske områder som f.eks. nevrovitenskap, bioteknologi og molekylærbiologi, samt fagfelt som anvendt fysikk, teknologi og materialvitenskap. Derimot har den økt mindre eller gått ned i områder som zoologi, botanikk og landbruksvitenskap. Slik sett har Norge i mange tilfeller «gått mot strømmen», dvs. vi har sakket akterut i disipliner som har hatt den sterkeste vekstraten i kunnskapsproduksjonen internasjonalt.

Den relative siteringshyppigheten i perioden 1981–1985 var gjennomgående enda lavere enn i perioden 1996–2000, og i de fleste fagfelt ble norsk forskning sitert under gjennomsnittet internasjonalt.

Mest brukte tidsskrift

I Tabell 4.1.3 og Tabell4.1.4 fremkommer nærmere informasjon om fagfelt hvor Norge har henholdsvis høy og lav relativ publiseringsaktivitet. Tabellen viser de fagfeltene som avviker mest fra «forventet» antall, dvs. fra verdensgjennomsnittet, og er basert på NSIs kategorier. Kun fagfelt med ekstremverdier er med i disse tabellene. Grensen er satt ved +/– 200 artikler.²

Av fagfeltene i Tabell 4.1.3 er klinisk medisin det desidert største, og rangerer også som nummer 1 i forhold til avvik fra «forventet» antall artikler. Verdt å merke seg er også at kreftforskning og odontologi er de medisinske områdene der norsk forskning har størst relativ aktivitet. En årsak til den høye aktiviteten innenfor kreftforskning kan være at Den Norske Kreftforening gjennom mange år har bidratt som en viktig finansieringskilde for slik forskning.

Tabellen inneholder også for hvert av fagfeltene en oversikt over de tre viktigste tidsskrift som norske forskere publiserer i. Flere av tidsskriftene som rangerer høyest er engelskspråklige, men har norsk eller nordisk forlagsadresse. «Aquaculture» er i dag det tidsskriftet i marin-/fiskeribiologi som norske forskere publiserer mest i.

Tilsvarende informasjon om de fagfelt som har relativt få norske artikler, finnes i Tabell 4.1.4. Vi ser også her at norsk relativ aktivitet er spesielt lav i fysikk og kjemi, med en produksjon på mer enn tusen artikler under «forventet» antall, dvs. det antallet artikler Norge skulle hatt om forskningsprofilen var lik gjennomsnittet i verden.

Tabellene over hvilke tidsskrift norske forskere publiserer mest i, er også relevant i forhold til spørsmålet om den lave siteringshyppigheten til norsk forskning. I nettartikkelen «The low citation impact of Norwegian Science», som bygger på en undersøkelse av 186 000 nordiske SCI-artikler fra 1991–1997, herav vel 25 000 norske, tas dette spørsmålet opp (Sivertsen og Persson 2000). Det viser seg at norske forskere publiserer i tidsskrifter med en ti prosent lavere gjennomsnittlig siteringshyppighet, såkalt «journal impact», enn det øvrige Nordens forskere. Mens Norges andel av Nordens artikler var 13,4 prosent i alle tidsskrifter som dekkes av SCI, var den bare 10,4 prosent i de 500 mest siterte tidsskriftene.

Et spørsmål i denne sammenheng er om norske artikler ville bli mer sitert hvis de ble publisert i mer siterte tidsskrifter. Resultatet i A bibliometric Study of Finnish Science (Persson et al. 2000) kan tyde på det. Økningen i siteringshyppigheten til finsk forskning skjedde samtidig og i samme grad som finske forskere skiftet over til mer siterte tidsskrifter. Men valg av tidsskrift er også avhengig av hva slags forskning som publiseres. F.eks. vil det trolig være vanskeligere for en nasjon med mye fokus på anvendt forskning å hevde seg i de basale, ledende tidsskriftene.

Publisering er en viktig del av forskningsarbeidet. For det første er det viktig å dokumentere og formidle ny kunnskap gjennom etablerte publiseringskanaler. For det andre er publisering av vitenskapelige arbeider den viktigste måten å fremme karrieren på. Som medlem av en vitenskapelig disiplin, er det klare interne faglige forventninger til den enkelte forsker om at resultatene av forskningen skal publiseres – fortrinnsvis som vitenskapelige artikler i referee-tidsskrifter eller i bokform på anerkjente forlag. Studier av publiseringsmønstre, ikke minst over tid, kan derfor gi viktig innsikt om hvordan forskningsmiljøer og forskningsinstitusjoner fungerer.

For årene 1981, 1991 og 2000 har NIFU undersøkt publiseringsmønsteret blant fast vitenskapelig ansatte ved de fire universitetene. Opplysninger ble hentet inn ved hjelp av spørreskjema. I 1981-undersøkelsen ble publiseringsdata for årene 1979–1981 klassifisert på grunnlag av innsendte publikasjonslister. I de to siste undersøkelsene ble personalet bedt om å oppgi antall faglige/vitenskapelige arbeider publisert i de tre foregående årene fordelt på 16 kategorier etter publiseringsform, språk og ene-/samforfatterskap. I tallene skulle abstracts, bokanmeldelser, avisartikler og leksikonartikler ikke inkluderes. Rapporter, som ikke var publisert i en egen rapportserie, skulle heller ikke medregnes. Disse tre datasettene gir dermed grunnlag for å studere endringer i publiseringsmønster over en tyveårsperiode.

Mest publisering i artikkelform

Totalt sett publiserte 89 prosent av det faste universitetspersonalet – enten alene eller i samarbeid med andre – en faglig/vitenskapelig artikkel i denne treårsperioden, 26 prosent utga en bok, og 25 prosent en rapport. Mens det bare er ubetydelige forskjeller mellom fagområdene i andelen av personalet med artikler, er det store forskjeller når det gjelder bøker og rapporter. I humaniora, samfunnsvitenskap og teknologi forfattet henholdsvis 39, 36 og 29 prosent en bok, mot 17 og 16 prosent i medisin og naturvitenskap. Rapportformen var klart vanligst i samfunnsvitenskap, hvor 43 prosent brukte denne publiseringsformen. I teknologi og naturvitenskap var andelen 29 og 27 prosent og i medisin og humaniora 15 og 14 prosent.

Økning i publisering på fremmedspråk

I undersøkelsen kartla vi også fordelingen av publikasjoner på henholdsvis nordiske og ikke-nordiske språk. Nordiske språk vil i praksis si norsk, og ikke-nordiske språk er stort sett engelsk. 1981-undersøkelsen viste at bare 4 prosent av personalet hadde publisert på tysk, 1 prosent på fransk og 2 prosent på andre fremmede språk (Kyvik 1991). Humaniora skiller seg imidlertid ut fra de andre fagområdene, blant annet fordi mange fremmede språk utgjør egne disipliner. Til sammen 20 prosent av personalet i humaniora publiserte minst ett arbeid på et annet ikke-skandinavisk språk enn engelsk i perioden 1979–1981.

Figur 4.1.5 viser fordelingen av publikasjoner på nordiske og fremmede språk i de enkelte fagområdene i perioden 1998–2000. Totalt sett var 71 prosent av publikasjonene i denne perioden på et fremmed språk. Tilsvarende andel 20 år tidligere var 62 prosent. Over samme periode økte andelen av personalet med minst én publikasjon på fremmed språk fra 65 prosent til 80 prosent. Den økte vektleggingen av publisering på et fremmedspråk henger sammen med endringer i publiseringsmønsteret. Mens andelen bøker har vært stabil i hele tyveårsperioden, har andel rapporter gått ned, og artikkelandelen har økt. Andelen tidsskriftsartikler som publiseres i internasjonale periodika, har dessuten økt fra 73 til 79 prosent i den siste tiårsperioden. Tidsskriftspublisering har med andre ord blitt enda mer internasjonal i karakter.

Det er klare forskjeller i andelen publikasjoner på fremmedspråk for humaniora og samfunnsvitenskap på den ene siden og de tre andre fagområdene på den annen. Andelen var høyest i naturvitenskap med 89 prosent, teknologi hadde 82 prosent og medisin 77 prosent. De laveste andelene var i humaniora med 40 prosent og samfunnsvitenskap med 51 prosent. Ser vi på andelen forskere som hadde publisert minst ett arbeid på et fremmedspråk, var forskjellene mellom fagområdene noe mindre. I naturvitenskap, medisin og teknologi var denne andelen nærmere 90 prosent, i samfunnsvitenskap 73 prosent og i humaniora 63 prosent. Sammenholdt med perioden 1979–1981 var det ingen endringer for medisin, mens det var nærmere en fordobling i samfunnsvitenskap. For de øvrige fagområdene var det en moderat økning.

Datamaterialet viser tre interessante endringer i publiseringsmønsteret i den siste tyveårsperioden. Samforfatterskap er blitt mer vanlig, omfanget av publisering rettet inn mot et internasjonalt publikum har økt, og den vitenskapelige artikkel i et internasjonalt tidsskrift har befestet sin stilling som den dominerende publiseringsform. Dette er utviklingstrekk som ikke er spesielle for Norge. Endringene går igjen internasjonalt. Forskningen internasjonaliseres, og engelsk vinner fram som det dominerende publiseringsspråket. Internasjonaliseringsprosessen og forskningens mer utpregede kollektive karakter fører samtidig til en økning i samforfatterskap og publisering i internasjonale tidsskrifter, se også kapittel 3.

Mens 47 prosent av det samlede antall publikasjoner ved universitetene i perioden 1979–1981 var forfattet av to eller flere forskere, økte denne andelen til 58 prosent i 1989–1991 og til 63 prosent i 1998–2000. Prosentandelen av personalet som publiserte arbeider sammen med andre, økte tilsvarende. Økningen i samforfatterskap har vært spesielt stor i samfunnsvitenskap og naturvitenskap, og relativt liten i humaniora og medisin, se Figur 4.1.6 som viser endringene i samforfatterskap.

Store forskjeller i publiseringsaktivitet mellom forskere

Forskningsvirksomhet og publisering av resultater er krevende prosesser hvor ikke alle lykkes like godt. Et lite mindretall av forskerne i en gitt populasjon publiserer langt flere vitenskapelige arbeider enn gjennomsnittet (jf. Kyvik 1991), og relativt få forskere blir uforholdsmessig mye sitert av andre forskere (jf. Seglen 1992, 1993). Vitenskapelige prestasjoner er med andre ord svært skjevt fordelt. Som vi skal se, antar skjevfordelingen i publiseringsaktivitet en lovmessig karakter, som også synes å være så fundamental at ulikhet i fremtidige prestasjoner i en større forskerpopulasjon lar seg forutsi og kan beregnes statistisk.

Mange utenlandske undersøkelser har dokumentert denne skjevfordelingen. I et pionerarbeid fra 1926 formulerte den britiske biologen Alfred Lotka en produktivitetslov basert på en studie av Chemical Abstracts i perioden 1907–1916 (Lotka 1926). Loven sier at antall forskere som produserer n artikler i en gitt periode, er proporsjonal med 1/n2. Dette betyr at for hver 100 forskere som publiserer en artikkel i perioden, finnes det bare 25 forskere som publiserer to artikler, bare 11 som publiserer tre artikler, osv. Ifølge Lotkas lov blir omtrent halvparten av alle artikler produsert av 6 prosent av forskerne og nesten en fjerdedel av 1 prosent. Denne loven overvurderer imidlertid produktiviteten til de mest aktive forskerne (Kyvik 1989, 1991). Det er lett å se at dette er tilfelle, ellers ville det maksimale antall publikasjoner i løpet av en forskerkarriere være flere tusen i stedet for flere hundre, som synes å representere en øvre grense for de mest produktive.

For å kunne beregne skjevfordelingen blant norske universitetsforskere, har vi utarbeidet en produktivitetsindeks. Hensikten med indeksen er å lage et samlet produktivitetsmål for den enkelte forsker, som er korrigert for ulike typer publikasjoner og for samforfatterskap. Som vist, er bøker en langt vanligere publiseringsform i humaniora og samfunnsvitenskap enn i de andre fagområdene, mens samforfatterskap er langt vanligere i medisin, naturvitenskap, teknologi og landbruksvitenskap. På bakgrunn av hva som er gjort i tidligere undersøkelser (jf. Kyvik 1991, Kyvik og Teigen 1994), er følgende vekter blitt brukt for å omregne forholdet mellom bøker, rapporter og artikler i en indeks: Alle publikasjoner er omregnet til artikkel-ekvivalenter. En fagartikkel i tidsskrift, bok eller konferanserapport er gitt verdien 1, en rapport er likeledes gitt verdien 1, mens en bok er gitt verdien 4. I de tilfeller der det er flere forfattere av en artikkel eller bok, er disse verdiene halvert. Indeksen gir dermed uttrykk for antall artikkel-ekvivalenter som ble produsert av det vitenskapelige personalet i treårsperioden 1998–2000.

Figur 4.1.7 viser fordelingen av antall artikkel-ekvivalenter per år i perioden 1998–2000 blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene. Et fåtall personer utviser en formidabel publiseringsaktivitet, mens de fleste har relativt få publikasjoner i året. Halvparten av det totale antall artikkel-ekvivalenter blir produsert av 18 prosent av personalet. I 1991-undersøkelsen var den tilsvarende andelen 19 prosent og i 1981-undersøkelsen 20 prosent. Denne andelen er nokså nøyaktig den samme i alle fagområdene og varierte i den siste undersøkelsen mellom 17 prosent i naturvitenskap og 20 prosent i humaniora. Også i de to foregående undersøkelsene var skjevfordelingen i publiseringsaktivitet tilnærmet identisk i de enkelte fagområdene. Det synes med andre ord å være en bemerkelsesverdig lovmessighet med hensyn til individuelle produktivitetsforskjeller. Ca. 20 prosent av det faste vitenskapelige personalet står for halvparten av publiseringsomfanget, uavhengig av tid og fag.

Forskjellene i produktivitet kan også illustreres på følgende måte: 30 prosent av personalet publiserte mindre enn 1 artikkel-ekvivalent per år i perioden 1998–2000, 11 prosent av forskerne publiserte mer enn 5, og 2 prosent mer enn 10 artikkel-ekvivalenter per år.

Selv om det er store individuelle variasjoner, har professorer jevnt over en høyere publiseringsaktivitet enn førsteamanuenser, som igjen publiserer mer enn amanuenser. Mens professorer publiserte 8,7 artikkel-ekvivalenter i perioden 1998–2000, publiserte førsteamanuenser 5,4 og amanuenser 3,8. Dette mønsteret går igjen innenfor alle fagområdene og også i de to tidligere undersøkelsene.

Publiseringsaktiviteten øker

Tallmaterialet viser at det totale antall publiserte faglige/vitenskapelige arbeider per fast vitenskapelig ansatt økte fra 5,3 i perioden 1979–1981 til 7,9 i årene 1989–1991 og til 9,0 i tidsrommet 1998–2000. Det var en kraftig økning i alle fagområder med unntak av medisin. Likeledes økte andelen universitetsansatte med publikasjoner fra 86 til 94 prosent i denne tyveårsperioden. Denne sterke veksten er imidlertid neppe reell og skyldes måten datamaterialet er samlet inn på.

Gjennomsnittlig antall publikasjoner er beregnet ut fra den enkelte forskers publiseringsomfang og ikke med utgangspunkt i det totale antall publikasjoner ved de fire universitetene i de tre måleperiodene. Det vil si at en artikkel som er publisert av to kolleger, som begge har besvart spørreskjemaet, er talt to ganger. Når så samforfatterskap er blitt vanligere, betyr det at selv om forskernes publikasjonslister er blitt lengre, har ikke nødvendigvis det totale antall publikasjoner blitt flere. Produktivitetsindeksen, som bl.a. er korrigert for samforfatterskap, er derfor en bedre indikator på eventuelle endringer i publiseringsaktiviteten. Men også denne indeksen viser en markert økning; fra 4,8 artikkel-ekvivalenter i årene 1979–1981 til 6,6 i 1989–1991 og til 7,2 i 1998–2000. Økningen i publiseringsomfang i tyveårsperioden blir på denne måten redusert fra 70 prosent til 50 prosent.

En markert nedgang i andelen av personalet som besvarte spørreskjemaet, skaper imidlertid en viss usikkerhet i fortolkningen av tallene. Mens svarprosenten i 1981-undersøkelsen var 78 prosent, sank den til 69 prosent i 1991 og til 60 prosent i 2000. I den første undersøkelsen ble det gjennomført en frafallsanalyse, hvor det viste seg at antall publikasjoner var anslagsvis 25 prosent færre blant dem som ikke besvarte skjemaet enn blant dem som deltok i undersøkelsen (Kyvik 1988, 1991). På den annen side hadde frafallet i 1981-undersøkelsen større betydning i enkelte grupper enn i andre. Blant professorene og dosentene som ikke svarte, var antallet publikasjoner ca. 15 prosent lavere, blant førsteamanuensene ca. 25 prosent lavere og blant amanuensene 35–40 prosent lavere. Sammensetningen av universitetspersonalet har imidlertid gjennomgått store endringer i løpet av denne tyveårsperioden. Andelen professorer har økt kraftig på grunn av ordningen med personlige opprykk etter kompetanse, og amanuensisgruppen er sterkt redusert og på vei ut som egen stillingskategori.

For å få en mer presis indikator på hva endringene i frafall og sammensetningen av universitetspersonalet betyr, har vi foretatt en vektingsprosedyre. Vi har lagt til grunn den forutsetning at forskjellene i publiseringsaktivitet mellom de som har besvart skjemaet og de som ikke har deltatt i undersøkelsen, varierer på samme måte som i 1981-undersøkelsen. De veide gjennomsnittstallene for antall artikkel-ekvivalenter blir henholdsvis 4,5 i årene 1979–1981, 5,8 i 1989–1991 og 6,6 i 1998–2000. Det vil si en økning på ca. 30 prosent i den første tiårsperioden og en økning på ca. 15 prosent i den siste perioden.

Det kan imidlertid tenkes at den kraftige veksten mellom 1980 og 1990 er overvurdert i dette tallmaterialet. De tre undersøkelsene er ikke gjennomført på nøyaktig samme måte. Datasettet for perioden 1979–1981 ble etablert ved gjennomgang av publikasjonslister sendt inn av den enkelte. Det kan dermed tenkes at de kriterier som er lagt til grunn for om et faglig/vitenskapelig arbeid skulle inkluderes, har vært strengere praktisert enn når personalet selv har oppgitt antall publikasjoner. Produktivitetsindeksen som ble brukt i 1982, ga dessuten litt mindre kredit til samforfatterskap enn de to siste undersøkelsene. Følgende vekting ble den gang brukt: Dersom det var to eller tre forfattere, ble hver forfatter gitt verdien 1/2; dersom det var flere enn tre forfattere, ble hver enkelt gitt verdien 1/3. Denne forskjellen i vektingsprosedyre har neppe noen stor innvirkning på resultatene, men bidrar selvsagt til den store forskjellen i publiseringsaktivitet i tyveårsperioden. Den tilsynelatende kraftige veksten i antallet publikasjoner fra 1979–1981 til 1989–1991 understøtter en slik forklaring.

Til tross for disse metodiske innvendingene synes det å ha vært en økning i publiseringsaktiviteten blant universitetspersonalet. Dersom vi forutsetter samme vekst i publiseringsomfang fra 1980 til 1990 som fra 1990 til 2000, tilsier dette en økning på anslagsvis 30 prosent i løpet av de siste tyve årene. En slik økning kan forklares med utgangspunkt i flere forhold. Ordningen med opprykk til professor etter individuelle kompetansevurderinger kan ha virket som en inspirasjonskilde for publiseringsvirksomheten. Det har blitt større oppmerksomhet om vitenskapelig publisering og økt vektlegging av dokumentasjon av slik virksomhet i årsrapporteringer og evalueringsrapporter. Oppdragsforskning og programforskning har økt i omfang, og det kreves at resultatene dokumenteres gjennom publiserte arbeider. Dessuten legges det større vekt enn tidligere på at konferansedeltakelse forutsetter presentasjon av egne forskningsbidrag. Alle disse endringene trekker i samme retning, og sannsynliggjør at den observerte økningen i publiseringsomfanget ved universitetene er reell.

FoU-virksomheten ved universitetene resulterer ikke bare i publikasjoner av strengt faglig eller vitenskapelig karakter, men også i det vi kan kalle allmennrettet formidling og kommersiell utnyttelse av egen forskning og utviklingsarbeid. På begge disse områdene har det gjentatte ganger vært etterlyst et sterkere engasjement fra universitetsforskernes side. Gjennom spørreskjemaundersøkelsen blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene i 2000, ble omfanget av denne virksomheten belyst.

Allmennrettet formidling

En fellesnevner for allmennrettet formidling er at målgruppene hovedsakelig er utenfor forskernes egen faglige krets. Tabell 4.1.5 viser at halvparten av det faste vitenskapelige personalet ved universitetene publiserte minst én populærvitenskapelig artikkel eller lignende i treårsperioden 1998–2000, og at over en tredjedel publiserte et bidrag til allmenn samfunnsdebatt. Halvparten av personalet har i løpet av sin karriere blitt intervjuet i media, og like mange har fått omtale i media for sin forskning. Også når det gjelder allmennrettet formidling, er det klare forskjeller mellom fagområdene. Personalet i humaniora og samfunnsvitenskap har en mer aktiv profil enn sine kolleger i andre fag når det gjelder å skrive og publisere artikler for allmennheten, mens forskjellene er mindre når vi ser på andelen som blir intervjuet eller omtalt i media.

Omfanget av den allmennrettede formidlingen er lite sammenlignet med den vitenskapelige publiseringsvirksomheten og lå på omtrent samme nivå som ti år tidligere (Kyvik og Sivertsen 1993, Kyvik 1994). I gjennomsnitt publiserte forskerne 2,0 populærvitenskapelige artikler og 1,4 bidrag til allmenn samfunnsdebatt i perioden 1998–2000. Humanistene og samfunnsviterne publiserte omtrent dobbelt så mange slike artikler som naturviterne, medisinerne og teknologene i samme periode.

Et særtrekk ved den allmennrettede formidlingen er at et fåtall forskere er svært aktive og synlige. Halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag ble publisert av 6 prosent av det faste vitenskapelige personalet. Likeledes var halvparten av alle bidrag til allmenn samfunnsdebatt publisert av 4 prosent av forskerne. Dette er nøyaktig de samme prosentandelene som i den tilsvarende undersøkelsen ti år tidligere.

Kommersiell utnyttelse av eget FoU-arbeid

Av Tabell 4.1.6 fremgår at bare et lite mindretall av det faste vitenskapelige personalet kan vise til at egen FoU-virksomhet noen gang hadde ført til resultater utover publikasjoner/bøker i form av patenter, salgbare produkter eller etablering av bedrifter. Unntaket er teknologi, hvor ca. en fjerdedel hadde krysset av for de tre nevnte alternativene. For om lag en tredjedel førte egen FoU-virksomhet til konsulentoppdrag. Slike oppdrag kan både betraktes som kommersiell utnyttelse av egen kompetanse, og som tjenesteyting til samfunnsinstitusjoner utenfor universitetene. I særlig grad er dette tilfellet innenfor det teknologiske fagområdet.

¹ Dvs. analysen er basert på Norges samlede produksjon i denne femårsperioden, samt siteringer til disse artiklene i samme periode.

² Noen av fagfeltene er overlappende: Klinisk medisin inneholder bl.a. kreftforskning og odontologi som underkategorier. Tilsvarende inngår elektronikk som underkategori i teknologi.