Den kraftige veksten i utdanningskapasiteten på 1990-tallet har skapt bekymring for akademikerledighet, som tidvis har vært et problem i flere land (OECD 1992, Thorkildsen 1986). Imidlertid ligger ledigheten for høyere utdannede i Norge fortsatt på et lavt nivå, se Figur 2.2.1 . På universitets- og høgskolenivå I–II har ledigheten også gått noe ned de seneste årene som følge av den generelle bedringen i arbeidsmarkedet.⁷ I 1999 var 1,9 prosent av yrkesaktive med utdanning på universitets- og høgskolenivå I–II arbeidsledige, mens det tilsvarende tallet på universitets- og høgskolenivå III var 2,0 prosent.

Tallene viser at det fortsatt er et stort og voksende behov for høyere utdannede i Norge. I de fleste OECD-land har lønnsforskjellene mellom høyere utdannede og andre vært økende fra midten av 1980-tallet, noe som tyder på at etterspørselen etter høyere utdannede har vokst sterkere enn tilbudet (Katz 1999). I Norge har derimot en rekke studier gjennomgående funnet at lønnstillegget for høyere utdannede har vært relativt konstant gjennom 1980- og 1990-tallet (for en oversikt, se Raaum 1999).

At lønnsforskjellene ikke har økt i Norge, kan skyldes at tilbudet av høyere utdannet arbeidskraft har økt spesielt sterkt i Norge i denne perioden, men det kan også være knyttet til institusjonelle forhold ved arbeidsmarkedet i Norge. Raaum (1999) peker på at sentraliseringen av lønnsfastsettelsen som fant sted i Norge i 1988 og som har blitt videreført utover på 1990-tallet, kan ha ført til at lønnsforskjellene mellom utdanningsgrupper er relativt stabile og upåvirket av markedsmekanismer.

De første som rammes av eventuell ubalanse mellom tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft, er som oftest nyutdannede kandidater. Lønns- og ledighetstall for nyutdannede kandidater, er derfor viktige indikatorer for utviklingen i arbeidsmarkedet for høyere utdannede generelt. I kandidatundersøkelsen kartlegger NIFU situasjonen på arbeidsmarkedet for nyutdannede kandidater et halvt år etter eksamen. Undersøkelsen er særlig rettet inn mot høyere grads utdanning, og vi har her bare vist resultatene for denne gruppen.

Ledigheten blant nyutdannede kandidater har stabilisert seg

Etter en kraftig reduksjon i ledigheten blant nyutdannede kandidater på slutten av 1990-tallet, ser ledigheten nå ut til å ha stabilisert seg på et nivå som er nesten like lavt som før vanskene på arbeidsmarkedet for de nyutdannede kandidatene begynte på slutten av 1980-tallet, jf. Tabell 2.2.1. Økningen i ledigheten fram til midten av 1990-tallet synes derfor hovedsakelig å være et resultat av den generelt vanskelige arbeidsmarkedssituasjonen, og ikke økningen i kandidattallene.

Bare 5 prosent av kandidatene som ble uteksaminert våren 2000 var arbeidsledige et halvt år etter eksamen, og det var ingen kandidatgrupper som hadde stor ledighet i dette kullet. For humanister, samfunnsvitere, jurister, realister, sivilingeniører og sivilarkitekter varierte ledighetsprosentene fra 5 til 7 prosent. Dette må betegnes som normalt. For psykologer, helsefagskandidater, landbrukskandidater og siviløkonomer var arbeidsmarkedssituasjonen preget av knapphet, ledighetsprosentene var fra 0 til 2 prosent.

Fortsatt mange i jobber som ikke krever høyere utdanning

I 2000 var det også for første gang siden slutten av 1980-tallet en liten reduksjon i andelen som hadde arbeid som ikke krevde høyere utdanning. 8 prosent av de sysselsatte kandidatene oppga at utdanningen var helt uten betydning for jobben. Dette var en nedgang på 1 prosent i forhold til 1999, men likevel fortsatt dobbelt så mange som i 1991.

Figur 2.2.2 viser andelen som mente utdanningen var helt uten betydning for jobben på de forskjellige fagfeltene. Vi ser at andelen fortsatt er høy i forhold til 1991 på de fleste fagfelt, det er også en klar tendens til at andelen er høyest for de fagfeltene hvor kandidattilgangen har vokst mest. Andelen var høyest for humaniora og jus, 12 prosent. Også for realfag, samfunnsvitenskap og teknologi var andelene relativt høye, henholdsvis 10, 7 og 6 prosent. For økonomi/administrasjon og medisin/helsefag var andelene derimot lave, henholdsvis 4 og 0 prosent.

Svak lønnsutvikling for nyutdannede

Som vi nevnte foran, har de fleste norske studier konkludert med at veksten i befolkningens utdanning ikke har redusert lønnseffekten av lengre skolegang. For nyutdannede kandidater har kandidatundersøkelsen derimot vist en betydelig lønnsreduksjon relativt til arbeidskraft uten høyere utdanning gjennom de siste 20 årene (Arnesen 2000). Arnesen (2000) har også funnet empiriske bevis for at vektsten i kandidattallet har vært en viktig årsak til lønnsreduksjonen.

Dersom det er riktig at lønnseffekten av utdanning for befolkningen totalt sett ikke har blitt redusert, må lønnstilleggene som oppnås senere i karrieren ha økt. Antakelig har det også skjedd en utvikling i denne retning. På 1990-tallet har individuelle lønnstillegg basert på kompetanse og meritter blitt stadig vanligere i stillinger for høyere utdannede, mens det ikke har vært en tilsvarende utvikling for arbeidskraft uten høyere utdanning.

Rekruttering til utdannings- og forskningssektoren

Både blant menn og kvinner har det vært en nedgang i andelen av kandidatene som rekrutteres til utdannings- og forskningssektoren,⁸ se Figur 2.2.3 . For menn har andelen sunket fra 25 prosent i 1985 til 15 prosent i 1999, mens andelen har sunket fra 20 prosent til 15 prosent for kvinner. I absolutte tall var det for menn en nedgang fra 210 til 140, mens det for kvinner var en økning fra 80 til 160.

Siden midt på 1980-tallet har det vært en økende interesse for å se på arbeidskraftens kompetanse. Til grunn for denne interessen ligger en antakelse om at kompetanse, og spesielt teknisk kompetanse, er en viktig forutsetning for utvikling, implementering og bruk av ny teknologi og kunnskap i arbeidslivet. Videre forventes det at denne kapabiliteten påvirker nyskaping, konkurranseevne og dermed økonomisk vekst og utvikling.

Høyt utdannet arbeidskraft er spesielt interessant ettersom den kan være en viktig «transportkanal» for kompetanseoverføring fra kunnskaps- og forskningsverdenen ved universitetene og høgskolene til foretakene og arbeidslivet for øvrig.

Offentlig sektor har høyest andel med høyere utdanning

Figur 2.2.4 viser hvordan andelen sysselsatte med mer enn treårig høgskole- eller universitetsutdanning fordeler seg på forskjellige økonomiske aktiviteter i Norge i 1989 og 1999.⁹

Den høyeste andelen av sysselsatte med høyere utdanning finner vi – ikke uventet – i offentlig sektor. Denne sektoren omfatter utdanningsintensive virksomheter som grunnskole og videregående skoler, høyere utdanning, sykehus, forsvar og offentlig administrasjon. Offentlig sektor er, sammen med oljesektoren og forretningsmessig tjenesteyting, de mest kompetanseintensive næringene i Norge. I alle disse tre sektorene hadde over 20 prosent av alle sysselsatte høyere utdanning i 1999. Samtidig har disse sektorene opplevd en rask økning i andelen høyere utdannede de siste ti årene.

Sektorene med lavest andel høyt utdannede er i første rekke primærnæringene etterfulgt av transport og kommunikasjon, handelsvirksomhet og kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg.¹⁰ For alle disse er andelen sysselsatte med høyere utdanning lik eller lavere enn 5 prosent. Felles for de to førstnevnte er imidlertid at andelen sysselsatte med høyere utdanning er fordoblet mellom 1989 og 1999, mens andelen har steget mindre i kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg og i primærnæringene. Industrien har en noe høyere andel høyere utdannede enn de fire laveste, men tilhører likevel åpenbart en næringsgruppe med lav utdanningsintensitet. Industrien er imidlertid den sektoren hvor andelen høyt utdannede vokser raskest. Mens andelen høyt utdannede i industrien var på 3,4 prosent i 1989, er den mer enn fordoblet, til 7,1 prosent i 1999.

Industrien har forholdsvis lav andel høyere utdannede

En viktig del av kompetansestudiene er å se på hvilket potensial ulike næringer har for gjennomføring av teknologiske innovasjoner. I den grad personer med teknisk bakgrunn er viktige for gjennomføring av denne typen innovasjoner, vil de også være viktige indikatorer på teknologisk kapabilitet i sektorer og foretak. I slike studier er det spesielt interessant å kartlegge personer med høyere teknisk utdanning. Figur 2.2.5 viser hvordan sysselsatte med ulik utdanning fordeler seg prosentvis på forskjellige næringer i 1999.

De tre stolpene viser fordelingen av henholdsvis i) alle sysselsatte, ii) alle sysselsatte med høyere utdanning og iii) alle sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning på hver næring. Vi ser at offentlig sektor er dominerende, og at den spesielt har en stor andel av alle med høyere utdanning. Andelen personer med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning fordeler seg mer i tråd med total sysselsetting enn med alle sysselsatte med høyere utdanning. Blant sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning fordeler flertallet seg på forretningsmessig tjenesteyting og databehandling. Mens en tredjedel av alle med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdannelse befinner seg i denne sektoren, finner vi en fjerdedel i offentlig sektor og en sjettedel i industrien. Det kan virke overraskende at de fleste sysselsatte med teknisk/naturvitenskapelig utdanning befinner seg innenfor forretningsmessig tjenesteyting og databehandling, men det skyldes den grove næringsinndelingen som gjør at næringene rommer vidt forskjellige bransjer. I denne sekkekategorien finner vi blant annet tekniske konsulentfirmaer, rådgivende ingeniører og lignende. Det er videre naturlig at offentlig sektor har den høyeste andelen av alle med høyere utdanning. Dette gjenspeiler at både lærere, sykepleiere og saksbehandlere omfattes av denne sektoren.

Figur 2.2.6 illustrerer andelen sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning innenfor hver næring. Vi ser at andelen sysselsatte med denne typen utdanning er høyest for olje- og gassutvinning/bergverk, mens forretningsmessig tjenesteyting og databehandling har den nest høyeste andelen.

Ser man Figur 2.2.4 og Figur 2.2.6 i sammenheng, avdekkes det at en meget stor andel av sysselsatte med høyere utdanning i olje- og gassutvikling, bergverk har en teknisk/naturvitenskapelig utdanning. Dette mønsteret er i tråd med hva vi forventer å finne. Det kan være noe mer overraskende at kun litt mer enn halvparten av de med høyere utdanning i industrien er utdannet innenfor teknisk/naturvitenskapelige fag. Som vi har sett, har industrien en forholdsvis lav andel sysselsatte med høyere utdanning, og nå ser vi at en lav andel av disse igjen har sin utdanning innenfor teknisk/naturvitenskapelige fag. Til tross for at industrien isolert sett både har doblet andelen høyt utdannede og andelen høyt utdannede med teknisk/naturvitenskapelig utdanning fra 1989 til 1999, har den relative andelen av høyt utdannede med teknisk/naturvitenskapelig utdanning kun økt med snaue to prosentpoeng i forhold til alle med høyere utdanning fra 1989 til 1999. I forlengelsen av antakelsen om at teknisk utdannet arbeidskraft er viktig for kapabiliteten for gjennomføring av teknologiske innovasjoner, kan disse tendensene dermed tas til inntekt for et forsiktig varsku for industriens mulighet til fornyelse og utvikling.

Arbeidstakere som skifter arbeidssted, innebærer en viktig rekrutteringskilde for bedriftene. Det gir tilgang til kompetanse arbeidstakerne har med seg fra tidligere arbeidsforhold eller nylig avsluttet utdanning. Samtidig betyr mobilitet tap av arbeidskraft og kompetanse for den bedriften som avgir arbeidstakere. Derfor er det ønskelig med en viss mobilitet, men den bør ikke være så høy at det innebærer et problem for dem som avgir arbeidskraft.

Det er flere kilder til slik mobilitet. Tilførsel av nyutdannet arbeidskraft og avgang av eldre arbeidstakere er en viktig drivkraft. Likeledes har bytte av arbeidssted initiert av arbeidstakerne selv, betydning. Men mobiliteten har også opphav i endringer i bedriftene. Det kan dreie seg om vekst eller reduksjon av virksomheten, eller omstruktureringer av enhetene. I det siste tilfellet vil bedriften kunne skifte identitet i de statistiske systemene, selv om det dreier seg om videreføring av en tidligere virksomhet med nye institusjonelle betingelser. Denne siste formen for mobilitet er av en annen karakter enn de øvrige, og den antas å ha et visst omfang. Hvor stort det er, vet vi foreløpig ikke.

Mobilitetsratene vi kan påvise fra statistikken ligger relativt høyt, men likevel lavere enn hva vi finner i sammenlignbare tall for de øvrige nordiske land.¹¹ Figur 2.2.7 og Figur 2.2.8 viser mobiliteten for høyere utdannede arbeidstakere innenfor de ulike næringer i Norge i perioden 1998–1999. Figur 2.2.7 viser mobilitet i næringer der 20 prosent eller mer har skiftet arbeidsgiver (venstre side i figuren) og dessuten hvor stor andel av disse som har skiftet arbeidsplass innenfor samme næring (høyre side). Figur 2.2.8 viser tilsvarende overgangsrater for næringene der mindre enn 20 prosent av arbeidstakerne har skiftet arbeidsgiver.

Store bransjevise forskjeller i mobilitet

Som det fremgår av Figur 2.2.7 og Figur 2.2.8 , er det klare bransjevise variasjoner. For de fleste næringer ligger andelen arbeidstakere som har skiftet arbeidssted siden foregående år, mellom 15 prosent og 25 prosent. I tillegg kommer både avgang fra yrkesaktivitet og tilgang av personer som ikke var yrkesaktive forrige år. Til sammen utgjør dette andeler mellom 5 og 12 prosent. I tallene for avgang inngår avgang som følge av pensjonering, videreutdanning, arbeidsledighet og langtidssykdom, mens ikke-yrkesaktive året før omfatter de som var studenter eller arbeidsledige eller ute av yrkeslivet av andre årsaker. Totalt gir dette en betydelig utskifting av de sysselsatte, selv mellom to påfølgende år.¹²

Endringene i identiteten for foretakene overvurderer imidlertid tallene for overgang noe, siden det i mange tilfeller betyr videreføring av eksisterende virksomhet i nye institusjonelle rammer. Denne formen for jobbskift er inkludert i tallene, uten at vi kjenner omfanget. I all hovedsak vil slik mobilitet være registrert som skifte av arbeidssted innenfor samme bransje, men i den grad det skyldes utskillelse av funksjoner i nye enheter, vil vi observere mobilitet av personer mellom bransjer. Her har vi sett på personer med høyere utdanning på hovedfagsnivå og doktorgrad. Personer med slik utdanning skifter i større grad jobb til andre bransjer enn hva vi finner for arbeidsstyrken som helhet. Dette gjelder for de fleste næringer med noen unntak – herunder bl.a. fiskeoppdrett, bygg og anlegg og transport og kommunikasjon.

De fleste jobbskift finner sted fra én arbeidsgiver til en annen innenfor samme bransje. For om lag halvparten av næringene lå andelen jobbskift innenfor bransjen rundt 50 prosent, se høyre side av Figur 2.2.7 og Figur 2.2.8 . For universitets- og høgskoleutdannet personale var den særlig høy innenfor helse og sosial, kraft- og vannforsyning, forretningsmessig tjenesteyting og utvinning av råolje og naturgass. Enkelte bransjer hadde imidlertid stor utveksling av personale med andre bransjer. Det gjelder gummi- og plastprodukter, ikke-metallholdige mineralprodukter, metallvarer og maskiner og utstyr. I hvilken grad man utveksler personale med andre bransjer henger sammen med flere ting. En viktig faktor er om det finnes andre bransjer som har virksomhet som ligner. Det er noe som avhenger av hvordan bransjene er inndelt, og i vår inndeling, som er relativt mer detaljert for industribransjer enn tjenester, vil det medføre større forventet mobilitet på tvers av bransjer i industrien enn i tjenestesektorer. Det stemmer også med det observerte mønsteret.

En sentral faktor for mobiliteten er hvilken kompetanse arbeidstakerne har, og særlig de ulike behovene for kompetanse i ulike næringer. Foruten den utdanningsmessige kompetansen inkluderer det den opparbeidede erfaring gjennom yrkesaktivitet. Slik opparbeidet kompetanse er ofte spesifikk i forhold til den bransje arbeidstakerne har vært sysselsatt i, med et begrenset nedslagsfelt for hvilke andre bransjer den kan komme til anvendelse i. Dette vil eksempelvis være en medvirkende årsak til den høye bransjeinterne mobiliteten vi finner innenfor helse og sosial. Generelt ser vi at det er en god del mobilitet mellom de tre bransjene helse og sosial, utdanning, og offentlig administrasjon og forsvar. Mellom disse tre og øvrige bransjer er imidlertid utvekslingen av personell svært begrenset.

Ekspansjon er viktig for mobilitet

En annen vesentlig faktor er om de ulike bransjene generelt ekspanderer eller reduseres i omfang målt ved sysselsetting. Ekspanderende bransjer vil fremkomme som mottakere av arbeidstakere som forlater andre næringer. Tjenestesektorene er generelt ekspanderende over tid, og har i tillegg en betydelig størrelse sammenlignet med mange industrinæringer. Derfor ser vi også at tjenestenæringer fremstår som viktige mottakere av personell som forlater andre næringer. Særlig handelsvirksomhet fremstår som en viktig mottaker av personale med bygg og anlegg og forretningsmessig tjenesteyting. For personer med høyere utdanning blir skjevheten spesielt stor, siden et stort flertall av disse er sysselsatt i tjenestesektorene. Vi finner om lag tre av fire personer med høyere utdanning innenfor forretningsmessig tjenesteyting og databehandling, offentlig administrasjon og forsvar, utdanning, samt helse og sosial. Av disse er det slik at særlig forretningsmessig tjenesteyting og databehandling mottar høyere utdannet personell fra så godt som alle andre bransjer. Dette ser dessuten ut til i stor grad å være en enveis utveksling, idet betydelig færre forlater bransjen.

Mobilitet til andre bransjer er sterkt influert av bransjenes størrelse. Ved å beregne forholdet mellom mobilitetsandelen inn i en bransje og den mottakende bransjens andel av sysselsettingen, kan vi korrigere for dette. Det gir et bedre uttrykk for kompetansemessig nærhet mellom bransjene, siden vi da fjerner effekten av de enkelte bransjenes størrelse. Resultatene viser at avgang fra industribransjer i stor grad absorberes av andre industribransjer, men at det ser ut til å være mer utpreget for alle sysselsatte enn for gruppen av høyere utdannede alene. Likeledes er det andre tjenestesektorer som i hovedsak absorberer avgang fra tjenestesektorene, men da først og fremst en annen arbeidsgiver i samme sektor. I den grad andre bransjer er overrepresentert som mottakere i forhold til sin størrelse, er det særlig bygg og anlegg som mottar mange sysselsatte fra industribransjer. Det gjelder også transport og kommunikasjon, samt handelsvirksomhet som er overrepresentert særlig for høyere utdannet personell. Betydningen av handelsvirksomhet er imidlertid vesentlig mindre når vi kontrollerer for størrelse enn hva vi fant ovenfor ved bruk av absolutte andeler.

Forretningsmessig tjenesteyting er en tjenestesektor i særstilling, ved at den er overrepresentert som mottaker av sysselsatte fra en rekke næringer, også innenfor industrien. Det henger dels sammen med at bransjen ekspanderer, men vi antar at en medvirkende årsak ligger i utskillelse av funksjoner fra eksisterende virksomhet av en type som klassifiseres som forretningsmessig tjenesteyting. Slik sett er ikke dette ny virksomhet, altså reell vekst i sektoren, men snarere en omdefinering av virksomhet som også tidligere eksisterte som del av annen virksomhet. Omfanget av dette er imidlertid ikke undersøkt.

⁷ I 1996 ble Statistisk sentralbyrås arbeidsmarkedsundersøkelser lagt om, og arbeidsledighetstallene etter ny definisjon ligger litt høyere enn etter gammel definisjon. Økningen i ledigheten blant de høyere utdannede fra 1995 til 1996 bør derfor ikke tillegges for stor vekt.

⁸ Omfatter næringsgruppene forskning og utviklingsarbeid (73) og undervisning på universitets- og høgskolenivå (80.3) i Standard for næringsgruppering (Statistisk sentralbyrå).

⁹ Høyere utdanning er her definert som lavere grads utdanning og oppover, dvs. universitets- og høgskolenivå II og III, inkludert en rekke treårige utdanninger som sykepleier, lærer og ingeniør.

¹⁰ Kraft- og vannforsyning og bygg og anlegg er her slått sammen til én sektor.

¹¹ Se Svein Olav Nås et al: Formal competencies in the innovation systems of the Nordic countries: An analysis based on register data. STEP report R-06/1998 og Science and Technology Indicators for the Nordic countries 2000. TemaNord 2001:539. Nordic Council of Ministers.

¹² Se STEP-gruppens arbeidsnotat: Svein Olav Nås. Sektor-sektor mobilitetstabeller A 02/2001 som viser detaljerte oversikter over jobbskift etter mottakende og avgivende næring for henholdsvis alle sysselsatte og personer med høyere utdanning (universitets- og høgskolenivå III).