Marginal økning i egenutført FoU

Næringslivet utførte FoU for 9,5 milliarder kroner i 1999.¹⁵ Det er en økning fra 1997 på nesten 1 milliard kroner. Målt i faste priser, er økningen på litt under 2 prosent. Fordeler vi økningen etter utgiftsart, finner vi at det er lønns- og andre driftskostnader som har økt, begge med en realøkning på 3 prosent fra 1997 til 1999. I tillegg kjøpte næringslivet FoU-tjenester for 3,8 milliarder kroner i 1999. Det er en nedgang på 0,6 milliarder sammenlignet med 1997.

Industrien er fremdeles den største FoU-aktøren i næringslivet, og enhetene innenfor denne næringssektoren utførte FoU for 4,7 milliarder kroner i 1999. Dette er første gang industrien utførte under 50 prosent av alle FoU-kostnadene, men de bidro fortsatt med over halvparten av utførte FoU-årsverk.

Kjemisk industri, maskinindustri og elektronisk og optisk industri er dominerende med hensyn til FoU innenfor industrien, til tross for at maskinindustrien reduserte sin andel fra 15 prosent i 1997 til 12 prosent i 1999. Samlet stod de likevel for 69 prosent av FoU-utgiftene i industrien mot 67 prosent i 1997. De tjenesteytende næringene utførte FoU for 3,7 milliarder eller 39 prosent av næringslivets FoU-kostnader, samme andelen som i 1997. Resten av FoU-utgiftene i næringslivet fordelte seg på utvinning av råolje og naturgass med litt i underkant av 0,8 milliarder og fiskeoppdrett med 169 millioner kroner. Begge næringer kan dermed vise til en vekst i FoU-utgiftene fra 1997.

Totalt utførte næringslivet nesten 11 000 FoU-årsverk i 1999. Det er en økning på 5,6 prosent fra 1997, da det ble utført 10 410 FoU-årsverk. I overkant av 8 600 årsverk, eller 78,5 prosent av alle FoU-årsverk, ble utført i enheter med mer enn 50 ansatte, mens enheter med mindre enn 50 ansatte utførte litt under 2 400 årsverk. De minste enhetene økte dermed sin andel noe fra 1997, da de utførte 2000 årsverk eller 20 prosent av FoU-årsverkene.

Enheter innenfor utvinning av råolje og naturgass har økt i betydning når det gjelder FoU-aktivitet. Andelen av totalkostnadene som næringen står for, økte fra 7,0 prosent i 1997 til 8,2 prosent i 1999. Andelen er dermed omtrent like stor som den var i 1995, da den var på 8,4 prosent. Likeledes økte andelen årsverk fra 4,4 prosent til 5,3 prosent av alle FoU-årsverk fra 1997 til 1999.

Blant enhetene innenfor tjenesteyting er det stadig næringen databehandling som står for den største FoU-innsatsen. Næringen økte sine kostnader til egenutført FoU fra 1 372 millioner kroner i 1997 til 1 560 millioner kroner i 1999. Det utgjorde 42 prosent av tjenesteytende sektors samlede kostnader til egenutført FoU.

Reduksjon i innkjøpte FoU-tjenester

Innkjøpte FoU-tjenester er en mindre utgiftspost for næringslivet enn egenutført FoU, og utgiftsposten er redusert fra 1997 til 1999, både i absolutte tall og relativt i forhold til egenutført FoU. Næringslivet kjøpte FoU-tjenester for 4,4 milliarder kroner i 1997, mens det ble kjøpt FoU-tjenester for i underkant av 3,8 milliarder kroner i 1999. Det er særlig kjemisk industri og næringen transport og kommunikasjon som reduserte sin andel av totalt innkjøpt FoU. Kjemisk industri har redusert sin andel fra 15 prosent i 1997 til 9 prosent i 1999, mens transport og kommunikasjon har redusert sin andel fra 18 til 11 prosent i det samme tidsintervallet. Oljeselskapene kan vise til det motsatte, og næringen har økt sin andel innkjøpt FoU fra 20 prosent i 1997 til 24 prosent i 1999 og utgjorde 410 millioner kroner i 1997 og 480 millioner kroner i 1999. Oljeselskapene står dermed for nesten en fjerdedel av totalt innkjøpt FoU i 1999. Denne sektoren er også spesiell, i og med at innkjøpt FoU er en større utgiftspost enn egenutført FoU, se Figur 1.4.1 . Denne utviklingen ser ut til å fortsette inn i 2001. Dette innebærer stagnasjon eller nedgang i oljeselskapenes FoU-innsats i Norge.

Av innkjøpte FoU-tjenester kjøpte næringslivet 29 prosent fra andre norske foretak. Dette er noe mindre enn i 1997, da tilsvarende andel var 35 prosent. Omtrent 36 prosent (35 prosent i 97) ble kjøpt fra utlandet, det vil si fra enheter i eget foretak/konsern og andre utenlandske foretak, forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler. Kjøp fra norske forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler utgjorde 21 prosent, mens resten – det vil si 14 prosent – ble kjøpt fra eget foretak eller konsern i Norge. Se også høyre side av Figur 1.4.1 . I forhold til i 1997 har innkjøp fra eget foretak eller konsern i Norge økt både i absolutte tall og i forhold til andre FoU-kilder. Innkjøp fra eget foretak eller konsern i Norge økte fra 445 millioner i 1997 til 523 millioner kroner i 1999. Det er særlig innkjøp fra andre norske foretak som gikk ned, fra 1,5 milliarder kroner til 1,1 milliarder i 1999, men også innkjøp fra utlandet ble redusert, fra 1,5 milliarder til 1,4 milliarder kroner. Likeledes oppga enhetene som inngår i næringslivets FoU-undersøkelse mindre innkjøp av FoU fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høgskoler i 1999 enn i 1997.

De innkjøpte FoU-tjenester fordeler seg ikke likt for alle næringer. Enheter innenfor industri og bergverk kjøpte mest fra utlandet både relativt i forhold til andre kilder og i absolutte tall. Omtrent 35 prosent av FoU-tjenestene ble kjøpt fra utlandet i 1999, se Figur 1.4.2 . Det er en nedgang fra 1997 da 47 prosent ble kjøpt fra utlandet. Samtidig ble 26 prosent av FoU-tjenestene kjøpt fra andre norske foretak i 1999, 23 prosent fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høgskoler i Norge og 17 prosent fra eget foretak/konsern i Norge.

Enheter innenfor tjenesteytende sektor kjøpte 43 prosent fra andre norske foretak, mens andelen kjøpt fra utlandet var 27 prosent. I forhold til 1997 har dermed FoU-tjenester fra utlandet blitt mer etterspurt for tjenesteytende sektor, ettersom bare 14 prosent av FoU-tjenestene ble kjøpt fra utlandet i 1997. Litt over 66 prosent av FoU-tjenestene ble den gang kjøpt fra andre norske foretak. Tjenesteytende enheter har i tillegg økt sine innkjøp fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høgskoler, fra 6 prosent i 1997 til litt over 12 prosent i 1999.

Blant de enkelte næringene skiller råolje og gassutvinning, kjemisk industri og telekommunikasjon seg ut som de største kjøperne, med henholdsvis 918, 350 og 360 millioner til innkjøp av FoU-tjenester i 1999. Sammenlignet med 1997 har imidlertid kjemisk industri og telekommunikasjonsnæringen redusert sine innkjøp kraftig. Enheter innenfor telekommunikasjon har halvert sine innkjøp fra 1997, og kjemisk industri er ikke langt etter. Kjemisk industri var den næringen som kjøpte relativt mest fra utlandet, om lag 77 prosent. Enheter innenfor telekommunikasjon kjøpte først og fremst fra andre norske foretak, hele 61 prosent ble kjøpt herfra. Innkjøp fra utlandet økte imidlertid fra 5 prosent i 1997 til 16 prosent i 1999, mens næringen bare har beskjedne innkjøp fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høgskoler.

Nedgang i offentlig finansiert FoU

Hovedparten av FoU som utføres i næringslivet er egenfinansiert. I 1999 var andelen 81 prosent. Dette er en økning fra 1997, da 75 prosent var egenfinansiert. I 1999 kom 1,1 milliarder kroner, eller 11 prosent, fra ekstern privat finansiering som i denne sammenheng omfatter finansiering fra både norske og utenlandske foretak. Sammenholdt med 1997 var det en nedgang på 0,5 milliarder kroner fra slike foretak. Denne finansieringen utgjorde 18 prosent av totalt utført FoU i næringslivet i 1997. Andre midler fra utlandet – hovedsakelig fra EU – utgjorde 3 prosent i 1999 mot 1 prosent i 1997.

Offentlig finansiering har gått ned fra 0,6 milliarder kroner til 0,5 milliarder i 1999¹⁶ og står dermed bak 5 prosent av FoU-virksomheten som ble utført i næringslivet i 1999, mot 6 prosent i 1997.

De tjenesteytende næringene fikk bare finansiert 3 prosent av sin egenutførte FoU via offentlige kanaler mot 4 prosent i 1999. Likeledes har industri og bergverk fått redusert sine offentlige overføringer fra 10 prosent til 8 prosent i 1999. Bergverk fikk derimot finansiert 20 prosent av egenutført FoU via offentlige kilder. Enhetene innenfor produksjon av maskiner og utstyr er de som mottar mest fra det offentlige. 38 prosent av FoU-virksomheten finansieres ved hjelp av offentlige midler, og dermed går 44 prosent av den offentlige finansieringen til denne næringen. Oljeindustrien fikk omtrent ikke dekket noen av sine egenutførte FoU-utgifter fra offentlige kilder. Andre oljeselskaper bidro imidlertid med 13,5 prosent av utgiftene. Likeledes får en ny vekstnæring, med hensyn til FoU, oppdrettsnæringen, bare 3 prosent fra offentlige kilder.

De største selskapene fikk en mindre del av den offentlige finansieringen enn i 1997, da de fikk 66 prosent. I 1999 mottok enheter med mer enn 200 sysselsatte 55 prosent av de offentlige midlene. Det vil si litt under 260 millioner kroner mot over 390 millioner kroner i 1997.

De fleste næringer har en høy grad av egenfinansiering, og i 1999 er det bare papirindustrien og fiskeoppdrettsnæringen som skiller seg ut, med henholdsvis 40 og 33 prosent av utgiftene dekket av eksterne private kilder. Flere næringer har slik sett økt sin egenfinansieringsgrad fra 1997.

Lite grunnforskning i næringslivet

Bare 2 prosent av kostnadene til FoU utført i næringslivet gikk til grunnforskning i 1999, 22 prosent gikk med til anvendt forskning, mens resten, det vil si 76 prosent, ble brukt på utviklingsarbeid. Det er langt på vei det samme bildet som FoU-undersøkelsen viste i 1997, med henholdsvis 2, 21 og 77 som tilsvarende prosentandeler. Tjenesteytende næringer stod for 31 prosent av grunnforskningen utført i næringslivet, det samme som i 1997.

Enhetene innenfor utvinning av råolje og naturgass og oljeraffinering utførte relativt mest anvendt forskning, idet de brukte henholdsvis 72 og 80 prosent av FoU-utgiftene sine til denne typen forskning. Enheter innenfor oljeindustrien stod for 29 prosent, eller 550 millioner kroner, av all anvendt forskning utført i næringslivet, mot 24 prosent i 1997. Andre store FoU-næringer, slik som kjemisk industri, produksjon av maskiner og utstyr, elektronisk og optisk industri, telekommunikasjon, databehandlingsvirksomhet og teknisk testing og konsulentvirksomhet, brukte alle mer enn 3/4 av FoU-utgiftene i egenutført virksomhet til utviklingsarbeid. Fiskeoppdrettsnæringen var imidlertid ikke langt etter – 73 prosent av kostnadene til den egenutførte FoU-virksomheten i denne næringen ble brukt på utviklingsarbeid.

Produktrettet FoU dominerer

En annen måte å fordele FoU-kostnader på, er å se på hvor stor andel som går til utvikling av produkter i forhold til hvor mye som går til utvikling av prosesser. Fremstilling og utvikling av nye eller vesentlig endrede varer og tjenester med hensyn til funksjonalitet dominerer FoU-aktivitetene. Slik produktrettet FoU utgjorde 74 prosent av næringslivets FoU i 1999. Det er en liten nedgang fra 1997, da produktrettet FoU utgjorde 77 prosent. Resten av FoU-aktiviteten, det vil si 26 prosent i 1999, er prosessrettet. Andelen av FoU som går til nye produkter, varierer med næring. Dette gjenspeiler langt på vei den plassen produksjonsprosessen har i forhold til det endelige produktet i næringens virksomhet.

I Figur 1.4.3 ser vi at produktrettet FoU utgjorde 75 prosent for enheter innenfor industri og bergverk, mens tjenesteytende enheter brukte 84 prosent av FoU-utgiftene på å få fram nye produkter. For oljeindustrien var bildet helt motsatt. Der gikk bare 23 prosent av FoU-utgiftene til nye produkter, mens 77 prosent var prosessrettet. På den annen side er oljeindustrien blitt mer produktrettet ettersom bare 14 prosent av FoU-utgiftene var produktrettet i 1997. Fiskeoppdrettsnæringen er, i motsetning til oljeindustrien, produktrettet. Hele 71 prosent av deres utgifter gikk til slik FoU i 1999.

For enkeltnæringer i industrien brukte maskinindustri og elektronisk og optisk industri omtrent 90 prosent av FoU-kostnadene til produktrettet virksomhet. Oljeraffinering skilte seg klart ut i motsatt retning, der bare 35 prosent av FoU-kostnadene var produktrettet, se Figur 1.4.4 .

I enkelte tjenesteytende næringer dominerer produktrettet FoU like mye som i industrien. Både agentur- og engroshandel og transport og kommunikasjon brukte omtrent 88 prosent av sine FoU-kostnader på slik virksomhet. Den største enkeltnæringen, databehandlingsvirksomhet, brukte litt i underkant av 1 250 millioner eller 88 prosent på produktrettet FoU. Produktrettet FoU opprettholder dermed sin dominerende stilling fra 1997. Da stod slik FoU-aktivitet for 84 prosent av kostnadene til FoU blant tjenesteytende næringer, det samme som i 1999. Imidlertid er det mer problematisk å skille mellom produkt og prosess innenfor tjenesteyting enn innenfor industrien, og dette medfører større usikkerhet i tolkning av tallene for tjenesteytende næringer.

Mer til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Områdene som FoU-aktiviteten rettes mot, gjenspeiler grovt sett hvilke fagområder som er næringenes hovedbeskjeftigelse, dvs. at fiskeoppdrett fokuserer på havbruk, produksjon av ulike materialer på materialteknologi osv. Graden av hvor konsentrert fagområdet er til enkelte næringer, varierer, og noen fagområder er viktige for en lang rekke næringer. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi står her i en særstilling ved at nesten alle næringer driver med FoU innenfor dette fagområdet.

I 1999 gikk 40 prosent av FoU-utgiftene til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, se Figur 1.4.5 . Det er en økning fra 1997, da tilsvarende andel var 31 prosent. I absolutte tall økte utgiftene fra 2 400 millioner kroner i 1997 til 3 500 millioner i 1999. Det var spesielt tjenesteytende næringer som satset på informasjons- og kommunikasjonsteknologi, hvor 67 prosent av utgiftene gikk til IKT. Andelen økte således fra 47 prosent i 1997. Av de store enkeltnæringene var det særlig telekommunikasjon og databehandling som innenfor tjenesteyting hadde høyest andel som gikk til IKT. Begge hadde over 90 prosent rettet mot slik teknologi. Teknisk testing og konsulentvirksomhet skilte seg ut med 36 prosent til offshore, mens bygge- og anleggsvirksomhet brukte 48 prosent av FoU-utgiftene på miljøteknologi. Det representerer en økning fra 1997, da 23 prosent ble brukt på dette. Produksjon av reiseeffekter og beredning av lær var den næringen som satset relativt mest på miljøteknologi, hvor hele 70 prosent av FoU utgiftene ble investert i miljøteknologi.

For industrien var også informasjons- og kommunikasjonsteknologi det største enkeltområdet i 1999, med 27 prosent. Andelen brukt på slik teknologi økte dermed fra 25 prosent i 1997. Det var først og fremst forlagsvirksomhet, grafisk produksjon og elektronisk og optisk industri som konsentrerte sin innsats rundt IKT, med henholdsvis 90 og 62 prosent.

Bergverksdrift brukte 33 prosent mot 47 prosent i 1997 på materialteknologi. Næringene knyttet til fremstilling av ulike typer materialer – trelast, ikke-metallholdige mineralprodukter og metaller – hadde alle over 60 prosent av FoU-utgiftene sine knyttet til materialteknologi. Likeledes brukte kjemisk industri 78 prosent av FoU-utgiftene sine på materialteknologi.

Oljeindustrien konsentrerte sin FoU om offshoreteknologi, men næringen har, naturlig nok, også aktivitet innenfor materialteknologi og miljøteknologi. Blant annet har utgiftene til miljøteknologi økt fra 4 prosent i 1997 til 11 prosent i 1999. Enhetene innenfor produksjon og reparasjon av skip investerer nesten like mye i offshoreteknologi som oljeindustrien. Hele 66 prosent ble brukt til slik teknologi, mot oljeindustriens 69 prosent. Dette illustrerer de historisk tette båndene mellom offshorenæringen og skipsnæringen i Norge.

Den næringen som brukte relativt mest på havbruk, var naturlig nok fiskeoppdrett med 100 prosent av sine FoU-utgifter, men også nærings- og nytelsesmiddelindustrien og produksjon av metaller hadde aktiviteter innenfor dette fagområdet med henholdsvis 8 og 10 prosent av sine FoU-utgifter.

I absolutte tall er energiforsyning først og fremst satsingsområde for produksjon av andre elektriske maskiner og apparater. Næringen brukte 40 prosent av sine FoU-utgifter, eller 135 millioner kroner på dette området. Fagområdet er imidlertid mindre prioritert enn i 1997, da 58 prosent ble brukt på energiforsyning. Ellers var kraft- og vannforsyning den næringen som brukte relativt mest av sine FoU-utgifter på energiforsyning, hele 87 prosent av investeringene gikk til dette.

Det er imidlertid tydelig at det ikke er så enkelt for bransjeenhetene å spesifisere entydig hva FoU-utgiftene går til. Ikke minst vises dette ved at kategorien «Annet» faktisk er det største området etter informasjonsteknologi, med 24 prosent av driftsutgiftene. Denne kategorien består av en lang rekke kategorier som enhetene selv har oppgitt. Fordelingen av driftsutgiftene på de enkelte fagområder er derfor beheftet med en del usikkerhet.

FoU-kostnadene totalt sier noe om den samlede FoU-innsatsen. Denne innsatsen er ikke jevnt fordelt, verken blant næringene eller blant de enkelte enhetene innenfor næringen. Det er derfor interessant å se hvordan FoU-aktiviteten konsentrerer seg for eksempel om enkelte næringer og størrelsesgruppe for antall sysselsatte. Flere mål kan benyttes for å beskrive denne konsentrasjonen av FoU-aktiviteter.

Kjemisk og elektronisk og optisk industri mest FoU-intensive

Hvor mye hver enhet bruker på FoU per sysselsatt, gir oss et mål på hvor omfattende satsingen på FoU er. I gjennomsnitt brukte hele næringslivet litt over 21 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999. Det er en nedgang fra 1997, da næringslivet brukte over 22 000 kroner. Det er store variasjoner mellom de enkelte næringene. I industrien brukte enhetene gjennomsnittlig 24 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999. Det er 2 000 kroner mindre enn i 1997, og næringen har redusert sitt forbruk i tidsrommet med nesten 8 prosent i løpende priser.

Innenfor industrien er det særlig elektronisk og optisk industri som skiller seg ut ved å bruke over 100 000 kroner til FoU per sysselsatt. Kjemisk industri følger deretter, og næringen brukte 86 000 kroner per sysselsatt i 1999. De to ovennevnte næringene har samtidig hatt en svært ulik utvikling fra 1997. Mens kjemisk industri har redusert sine FoU-utgifter per sysselsatt fra 118 000 kroner i 1997 til 86 000 i 1999, har elektronisk og optisk industri økt sine FoU-utgifter fra 94 000 til 107 000 kroner i det samme tidsrommet, se Figur 1.4.6 . Blant enhetene med lavest FoU per sysselsatt finner vi produksjon av trelast og varer av tre med 2 400 kroner per sysselsatt, og forlagsvirksomhet og grafisk produksjon med 1 700 per sysselsatt.

Utvinning av råolje og naturgass brukte 77 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999, en økning fra 1997 da næringen brukte 67 000 kroner. En annen næring som har økt sine FoU-utgifter er fiskeoppdrettsnæringen. 47 000 kroner ble brukt per sysselsatt i denne næringen, mot 5 000 kroner i 1997.

Totalt brukte tjenesteytende næringer 17 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999, mot 19 000 kroner i 1997. Tjenesteytende næringer er dermed litt mindre intensive enn enhetene innenfor industri og bergverk. På tross av dette finner vi, også her, næringer med forholdsvis store utgifter til FoU per sysselsatt. Forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet brukte 66 000 kroner per sysselsatt i 1999, og var den tjenesteytende næringen som brukte mest. Databehandlingsvirksomheten isolert sett brukte imidlertid mer, 82 000 kroner. Transport og kommunikasjon brukte bare 11 000 kroner per sysselsatt, men også innenfor denne næringen finner vi store variasjoner innenfor den enkelte bransje. Størst var telekommunikasjon, som brukte 74 000 kroner til FoU per sysselsatt. Til sammenligning brukte sjøtransport så lite som 400 kroner. Næringen agentur- og engroshandel brukte nesten 6 000 kroner til FoU per sysselsatt.

Bildet ovenfor endrer seg vesentlig dersom vi bare tar med enheter som har FoU. Med dette som utgangspunkt, brukte enhetene innenfor industrien gjennomsnittlig 57 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999. Tilsvarende brukte tjenesteytende næringer 72 000 kroner per sysselsatt. Når vi begrenser oss til å se på enheter med FoU-virksomhet, er dermed tjenesteytende sektor mer FoU-intensiv enn industrien. Det betyr at det er relativt færre som driver med FoU innenfor tjenesteytende sektor, men når de først driver med FoU, bruker de mer ressurser på slik virksomhet enn tilsvarende enheter innenfor industrien.

Et annet vanlig mål for FoU-konsentrasjon er å se på hvor stor andel FoU-kostnadene utgjør av bearbeidingsverdien. Bearbeidingsverdi er definert som bruttoproduksjonsverdi med fradrag for vareinnsats. For industri og bergverk utgjorde FoU-kostnadene 4,5 prosent av bearbeidingsverdien i 1999. Dette er litt lavere enn i 1997, da denne andelen ble beregnet til å være 5,6 prosent. Som i 1997 hadde elektronisk og optisk industri den klart høyeste andelen med litt over 17 prosent. Andelen gikk ned fra litt over 20 prosent i 1997. Videre følger kjemisk industri med litt over 11 prosent, også dette en nedgang fra 1997 da andelen var på litt over 15 prosent. De næringer som hadde lavest andel i 1999, var forlag og grafisk virksomhet, trelast- og trevareindustri, nærings- og nytelsesmiddelindustri, metallvareindustri, tekstil- og bekledningsindustri og bergverksdrift som alle brukte mindre enn 2 prosent av bearbeidingsverdien på FoU, se Figur 1.4.7 . Likeledes har alle, bortsett fra nærings- og nytelsesmiddelindustrien, fått redusert sin andel fra 1997.

Ved å se på hele næringer under ett, kan vi ikke vite hvordan FoU-aktivitetene fordeler seg innenfor næringene. Selv innenfor de mest intensive næringene kan det være at det bare er noen få enheter som driver med FoU. Hvor stor andel av enhetene som har FoU-aktivitet i de forskjellige næringene, gir oss informasjon om en slik konsentrasjon. Dette målet sier ikke noe om intensiteten for de enkelte enhetene, men gir en indikasjon på hvor utbredt det er innenfor de valgte kategoriene å være involvert i FoU.

For hele næringslivet utførte 16 prosent av enhetene FoU i 1999, mot 17 prosent i 1997. Industribedrifter var oftere involvert i FoU – i alt 20 prosent av enhetene i denne kategorien utførte FoU i 1999. Blant de tjenesteytende bedriftene utførte 10 prosent av enhetene FoU. Målt etter andel enheter med FoU, var kjemisk industri og elektronisk og optisk industri mest FoU-intensive der henholdsvis 63 og 42 prosent av enhetene hadde FoU-utgifter i 1999, se Figur 1.4.8 . Sammenlignet med 1997, har dermed flere av enhetene innenfor kjemisk industri, vært involvert i FoU (57 prosent i 1997), mens færre enheter innenfor elektronisk og optisk industri driver FoU-virksomhet (45 prosent i 1997). I tillegg var FoU forholdsvis utbredt blant bedrifter innenfor olje- og gassutvinning, men også her har andelen enheter som utfører FoU gått ned. I 1999 hadde 31 prosent av enhetene utgifter til FoU, mot 45 prosent i 1997.

Transport og kommunikasjon var en av næringene med lavest FoU-intensitet i 1999. Bare litt over 3 prosent av enhetene innenfor denne næringen var involvert i FoU-aktivitet. Innenfor næringen er det imidlertid store forskjeller mellom de enkelte bransjer. I telekommunikasjonsbransjen hadde blant annet over 26 prosent av enhetene FoU-virksomhet, mens bare 1 prosent av enhetene innenfor land- og rørtransport hadde slik aktivitet. Sjøtransport, lufttransport og tjenester tilknyttet transport, som også befinner seg innenfor denne næringen, hadde også svært liten andel enheter med FoU-aktivitet.

Hovedtrekkene er de samme, uansett om vi benytter andel av enheter med FoU eller FoU-utgifter per sysselsatt som mål på FoU-konsentrasjon. Imidlertid skiller enkelte næringer seg ut når vi sammenligner Figur 1.4.6 med Figur 1.4.8 . Noen næringer har liten FoU-virksomhet totalt sett, mens de få enhetene som driver med FoU kan være like FoU-intensive som enheter i næringer der FoU er mer utbredt.

Få bransjeenheter står for mesteparten av FoU-aktiviteten

FoU-aktivitetene er i stor grad konsentrert til enkelte store virksomheter. I 1999 stod de ti største bransjeenhetene i næringslivet, målt etter kostnader til egenutført FoU, for 30 prosent av totalt utført FoU i næringslivet. Til sammenligning stod de for 32 prosent i 1997 og har således redusert sin andel noe. De ti største enhetene innenfor tjenesteytende næringer mister andeler til mindre enheter. 39 prosent av de totale kostnadene til egenutført FoU ble finansiert av de ti største enhetene, mot 49 prosent i 1997. For industrien isolert sett, er utviklingen annerledes. Der stod de ti største enhetene for 41 prosent av kostnadene til egenutført FoU i 1999, mot 36 prosent i 1997. Andelen FoU-kostnader til de ti største enhetene vil selvfølgelig øke etter hvert som næringsgruppene splittes opp og blir mindre, men det illustrerer en opphopning av FoU-aktivitet til enkelte enheter.

Et bedre mål er å se på den kumulative fordelingen for alle enheter med FoU, det vil si hvor stor andel av FoU-kostnadene en viss prosentandel av enhetene står bak, slik som i Figur 1.4.9 . Da unngår man problemene med ulikt antall enheter i hver næring. I figuren er bare de enhetene som har rapportert FoU-aktiviteter tatt med, og konsentrasjonen av FoU til noen få enheter vises tydelig. Figuren viser for eksempel at 5 prosent av virksomhetene står bak 61 prosent av FoU-aktiviteten, 8 prosent av enhetene står bak 70 prosent av FoU-aktiviteten, og 20 prosent av enhetene med FoU-aktivitet står bak 83 prosent av FoU-utgiftene. Dette er langt på vei det samme som FoU-undersøkelsen viste i 1997 med tilsvarende tall på 62, 70 og 86 prosent. Hvis alle enhetene hadde vært med, og ikke bare de med FoU, ville resultatet naturligvis gitt en enda skjevere fordeling.

Mest FoU i store enheter

Selv om den kumulative fordelingen i Figur 1.4.9 indikerer at det er noen store enheter som dominerer, forteller den ikke noe om den generelle sammenhengen mellom enhetenes størrelse og FoU-aktivitet. Figur 1.4.10 viser andelen av enhetene som hadde egenutført FoU i 1999. Nesten 16 prosent av alle enhetene hadde egenutført FoU i 1999, mens dette bare var tilfellet for litt under 12 prosent av enhetene med færre enn 50 sysselsatte. Etter hvert som enhetene blir større, øker andelen med FoU, og for enheter med mer enn 500 sysselsatte var andelen i 1999 hele 52 prosent. Dette innebærer en nedgang i forhold til 1997, da 54 prosent av bedriftene med mer enn 500 ansatte var involvert i FoU.

Figur 1.4.11 viser at de enhetene som hadde egenutført FoU-virksomhet i 1999, gjennomgående var større enn de som ikke hadde. Mens gjennomsnittlig antall sysselsatte for en bransjeenhet var 64, var det 144 sysselsatte i gjennomsnitt i enheter med FoU.

Det er flere andre mål som viser at hovedtyngden av FoU-virksomheten foregår i de største enhetene. Enheter med minst 100 sysselsatte hadde nesten 67 prosent av det samlede FoU-personalet i næringslivet i 1999. Samtidig ble 70 prosent av alle FoU-årsverk og 73 prosent av årsverk med doktorgrad utført i enheter med 100 sysselsatte eller mer. Tendensen er imidlertid at enheter med minst 100 ansatte reduserer sin betydning noe. I 1997 var 69 prosent av det samlede FoU-personalet sysselsatt i enheter med minst 100 sysselsatte. Likeledes stod de for 74 prosent av alle FoU-årsverkene og 78 prosent av årsverkene med doktorgrad dette året.

... men like intensive små enheter

Selv om store enheter både er oftere involvert i FoU og står bak mesteparten av FoU-virksomheten, er det ikke slik at små enheter, når de først er involvert i FoU, er mindre FoU-intensive enn store. Figur 1.4.12 viser tvert imot at når enhetene først har egenutført FoU, så er det enheter med mindre enn 50 sysselsatte som med 108 000 kroner per sysselsatt har de høyeste FoU-kostnadene. FoU-utgifter per sysselsatt var betydelig lavere for enheter med 50–499 sysselsatte som brukte gjennomsnittlig 66 000 kroner til FoU per sysselsatt. Enhetene over 500 sysselsatte brukte til sammenligning bare 50 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999.

Splitter vi opp sysselsettingsklassene etter næring, er bildet stort sett det samme for industrien, mens små enheter innenfor tjenesteyting hadde de høyeste FoU-utgiftene per sysselsatt med 189 000 kroner. De største enhetene innenfor tjenesteyting hadde med 37 000 kroner de laveste FoU-utgiftene per sysselsatt.

Den regionale dimensjonen har de senere årene blitt viet mye oppmerksomhet når det gjelder økonomiske aktiviteter. Interessen for regionale fordelinger er også stor når det gjelder FoU-statistikk, og det viser seg at FoU-aktiviteter varierer nesten like mye regionalt som de gjør mellom næringer og størrelsesgrupper. Tidligere i kapittel 1 er den regionale dimensjon beskrevet ut fra de utførende sektorer, dvs. hvor FoU-virksomheten foregår. Dette er i tråd med OECDs retningslinjer, bl.a. for å unngå dobbeltrapporteringer. I dette kapitlet har vi imidlertid tatt utgangspunkt i både egenutført og innkjøpt FoU. Dette betyr at ekstern FoU eller arbeid satt bort til andre både i Norge og utlandet, er tatt med i tillegg til det den enkelte bedrift oppgir som egenutført FoU. Enkelte foretak i Norge inngår dermed flere ganger og regioner med foretak der mye av FoU-virksomheten blir innkjøpt fra andre, fremstår som mer FoU-intensive enn når vi bare ser på egenutført FoU.

Av næringslivets totale FoU-kostnader både til egenutført og innkjøpt FoU,¹⁷ var Oslo det fylket hvor det ble brukt mest i 1999. Nesten 3,8 milliarder kroner gikk til FoU i regionen dette året, noe som tilsvarte 28 prosent av næringslivets totale FoU-kostnader, se Figur 1.4.13 . Ved siden av Oslo skiller Akershus, Sør-Trøndelag og Rogaland seg ut – alle med over 10 prosent av næringslivets FoU-utgifter. Bortsett fra Sør-Trøndelag skilte disse fylkene seg ut ved stor andel innkjøpt FoU. Dette gjelder også Buskerud. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark brukte minst til FoU. Samtlige av sistnevnte fylker hadde under 2 prosent av næringslivets totale FoU-utgifter i 1999.

Flest FoU-årsverk ble i 1999 utført i Oslo. Over 3 000 årsverk, eller omtrent 27 prosent av alle FoU-årsverkene, ble utført i Oslo dette året. I Akershus ble det utført nesten 2 000 FoU-årsverk, og fylket er dermed størst, etter Oslo, med 18 prosent av FoU-årsverkene i landet. Sør-Trøndelag fulgte deretter med 8,2 prosent av FoU-årsverkene, tett etterfulgt av Buskerud og Rogaland med henholdsvis 7,6 og 7,0 prosent av totale FoU-årsverk i norsk næringsliv. Igjen er det fylkene Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark som kom dårligst ut, alle med under 1 prosent av FoU-årsverkene. Troms stod for 1,1 prosent av FoU-årsverkene i 1999.

Aust-Agder mest FoU-intensiv med hensyn til FoU per sysselsatt

Hvor mye hver enkelt region bruker på FoU per sysselsatt, er et interessant mål og kan gi oss en pekepinn på hvor omfattende satsingen på FoU er i regionen. Med dette som utgangspunkt, finner vi blant annet at Aust-Agder var mest FoU-intensiv, og at næringslivet i fylket brukte gjennomsnittlig 52 000 kroner til FoU per sysselsatt i 1999, se Figur 1.4.14 . Et lite stykke bak Aust-Agder følger Sør-Trøndelag. 42 000 kroner ble brukt på FoU per sysselsatt i regionen. Deretter fulgte Akershus og Buskerud med henholdsvis 39 000 og 37 000 kroner per sysselsatt. Det var lavere FoU-intensitet i Oslo enn ovennevnte fylker, noe som skyldes hovedstadens store tjenesteytende sektor som er lite involvert i FoU. 21 000 kroner ble brukt i Oslo på FoU per sysselsatt i 1999. Lavest FoU-kostnader per sysselsatt hadde Hedmark, Nordland, Troms, Sogn og Fjordane og Finnmark, alle med under 10 000 kroner per sysselsatt.

FoU-kostnadene per sysselsatt er ett egnet mål for FoU-intensiteten i regionen, men det sier ikke noe om hvor vanlig det er for bedriftene å drive med FoU. Andelen av enhetene som bedriver FoU-virksomhet gir imidlertid en indikasjon på hvor utbredt FoU-virksomhet er innenfor fylket.

Totalt hadde nesten 16 prosent av bransjeenhetene i Norge FoU-aktivitet i 1999. Telemark hadde størst andel bedrifter med FoU-virksomhet. Over 26 prosent var involvert i FoU dette året. I Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag var også mange av bedriftene involvert i FoU. Her hadde 23 prosent av bedriftene FoU-aktivitet. Oslo og Akershus lå under landsgjennomsnittet, og bare 12 prosent av bedriftene i Oslo, og 13 prosent av bedriftene i Akershus, hadde FoU-virksomhet i 1999. Igjen skyldes dette deres store tjenesteytende sektor. Klart færrest bedrifter involvert i FoU-virksomhet hadde Finnmark. Bare 2,6 prosent av bedriftene hadde FoU-virksomhet i denne regionen. Aust-Agder som var mest FoU-intensiv med hensyn til FoU per sysselsatt, hadde ikke like stor andel enheter med FoU. Forholdsvis få bedrifter, samt noen få store som bruker mye ressurser på FoU-virksomhet, er sannsynligvis hovedforklaringen på dette.

Økonomiske regioner

Fylkesfordelinger av FoU-aktiviteten vil ofte være litt for grovt når temaer som cluster-dannelser, fordeler ved samlokalisering, regionale innovasjonssystemer og lignende begreper skal trekkes inn. Det administrative nivået under fylker er kommunene. Dette nivået inneholder imidlertid ofte for få observasjoner til at vi kan gi noe fornuftig beskrivelse av FoU-fordelingen.

Et mellomnivå er en geografisk inndeling som Statistisk sentralbyrå har laget for økonomisk statistikk. Dette nivået kalles økonomiske regioner, og består av 90 enheter som er satt sammen av én eller flere kommuner innenfor et fylke. Også for dette nivået har enkelte regioner få observasjoner i FoU-statistikken, men ikke færre enn at vi kan gi et grovt bilde av den regionale fordelingen av FoU-aktiviteten. Vi skal imidlertid ikke beskrive én region med hensyn til flere variable, men nøye oss med noen hovedtall.

Det satses mest FoU per sysselsatt rundt Oslofjorden, ned langs kysten til Arendal, på Sørvestlandet og i Sør-Trøndelag. Generelt kommer innlandet i Sør-Norge og hele Nord-Norge dårlig ut, se Figur 1.4.15 .

Med slike små geografiske enheter vil enkelte store bransjeenheter kunne ha stor innflytelse på hvordan regionen fremstår. Hvis vi istedenfor FoU-utgifter – både egenutført og innkjøpt – ser på andelen enheter innenfor hver region, vil hver bransjeenhet telle like mye. Vi får da et litt annet bilde. Det nordligste Norge er fremdeles lite FoU-intensiv, mens FoU-aktivitetene er mye mer spredd utover i regionene for resten av Norge enn det Figur 1.4.15 ga inntrykk av. Bortsett fra for regionene i Troms og Finnmark ser det ikke ut til at sentralitet har like stor innvirkning på om enhetene er involvert i FoU eller ikke, som det har på hvor mange FoU-kroner som blir brukt per sysselsatt.

Selv om en del regioner brukte få FoU-kroner per sysselsatt, kan en stor del av enhetene likevel være involvert i FoU-aktiviteter. Dette er det samme fenomenet som ble nevnt tidligere under fylkesfordeling – for noen regioner er det noen få store enheter som dominerer med hensyn til det samlede FoU-nivået i regionen, se Figur 1.4.13 .

Fordi antall observasjoner for hver økonomiske region er i begrenset omfang, kan vi ikke gi noen god beskrivelse av hver enkelt region, f.eks. med hensyn til næringsstruktur. Imidlertid kan økonomiske regioner brukes som enhet i statistiske analyser, der også næringsstruktur kan inngå i forbindelse med spredningen av FoU-aktiviteter. For nærmere gjennomgang av FoU-undersøkelsen for 1999 i et regionalt perspektiv, henvises det til SSBs hjemmesider på Internett.

¹⁵ I tillegg til egenutført FoU, er det slik at næringslivet også finansierer noe virksomhet i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren.

¹⁶ Det er erfaringsmessig avvik mellom størrelsen på den finansieringen som næringslivet selv oppgir kommer fra offentlige kilder, og det som kan leses ut fra offentlige budsjetter. Avviket skyldes trolig finansiering gjennom flere ledd, og har vist seg å være nokså stabilt over tid.

¹⁷ Ved å ta med både egenutført og innkjøpt FoU vil noen av FoU-kostnadene dobbelttelles. Det gjelder for kostnader forbundet med kjøp fra eget foretak eller konsern i Norge og for kjøp fra andre norske foretak. Kostnadene forbundet med slike kjøp vil bli oppført som egenutført FoU i utførende fylke, samtidig som de vil bli oppført som innkjøpt FoU i mottakende fylke. Imidlertid vil FoU innkjøpt fra utlandet, og forskningsinstitutter og offentlige institusjoner i Norge, ikke dobbelttelles.