Universitets- og høgskolesektoren har på 1990-tallet fått en økende betydning for Norges totale forskningsinnsats. I 1989 stod denne sektoren for knapt en fjerdedel av landets totale FoU-utgifter, mens andelen i 1999 nærmet seg en tredjedel.

De statlige høgskolene utgjør en stor og viktig del av det norske utdanningssystemet og har styrket sin posisjon også i forskningssystemet. Med en realvekst i samlede FoU-utgifter på over 20 prosent fra 1997 til 1999 økte de sin andel av universitets- og høgskolesektorens driftsutgifter til FoU fra vel 9 prosent til nesten 11 prosent.

FoU-statistikken for universiteter og høgskoler bygger på opplysninger fra vel 800 institutter/avdelinger ved 45 læresteder.⁶ Universitetssykehusene er med som en del av universitetene. Nytt for 1999 er at Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet har endret sektortilhørighet fra instituttsektoren til universitets- og høgskolesektoren.

Vel 20 000 personer i universitets- og høgskolesektoren utførte 7 300 FoU-årsverk i 1999. Dette gir en tilvekst på vel 400 personer og 250 FoU-årsverk fra 1997. Korrigert for Institutt for kreftforskning er økningen på rundt 250 personer og 150 FoU-årsverk. De økte personalressursene gjelder imidlertid kun for det vitenskapelige/faglige personalet. For teknisk-administrativt personale har det tvert imot vært en nedgang i årsverksinnsatsen til FoU. Andelen kvinner i vitenskapelige stillinger har gått opp med to prosentpoeng fra 1997, fra 32 til 34 prosent totalt. Den laveste kvinneandelen hadde professorene med 12 prosent, mens det var 42 prosent kvinner både blant rekrutteringspersonalet og postdoktorene i 1999.

Av de tre forskningsutførende sektorene var det bare universitets- og høgskolesektoren som viste vekst av betydning i ressursene til FoU fra 1997 til 1999, når vi korrigerer for lønns- og prisstigningen. De totale utgiftene til FoU i denne sektoren i 1999 utgjorde 5,8 milliarder kroner. Dette er en økning på nesten 1 milliard kroner fra 1997 og gir en realvekst korrigert for Institutt for kreftforskning på 9 prosent.

Hvor er veksten?

Totaltallene for sektorens FoU-utgifter i 1999 fremstiller universiteter og høgskoler som vinnerne i kampen om forskningskronene. Dette stemmer dårlig med de signaler om knapphet på forskningsressurser som kommer fra universitetene sentralt og også fra enkeltforskere (Aksnes 2000a). Et vesentlig mer nyansert bilde av situasjonen får vi imidlertid når vi ser nærmere på detaljene i statistikken. Viktige enkeltfaktorer som bidrar til økte FoU-utgifter er investeringer i nybygg ved universitetene og veksten i FoU-omfang ved de statlige høgskolene.

Tabell 1.2.1 viser totale FoU-utgifter i universitets- og høgskolesektoren i 1997 og 1999. Deler vi lærestedene inn i grupper, går det klart fram at det har vært en anselig vekst i driftsutgifter til FoU ved de statlige høgskolene. Dette dekker både lønn og sosiale utgifter og andre driftsutgifter. Utgifter til bygg og anlegg⁷ ved universitetene er en annen post som viser stor vekst, med over 50 prosent realøkning i perioden. Samtidig ser vi at fornyelsen av vitenskapelig utstyr går langsomt, og det er bare universitetene som viser en liten vekst her.

Figur 1.2.1 viser universitets- og høgskolesektorens driftsutgifter til FoU fordelt på grunnbudsjett⁸ og ekstern finansiering. I denne figuren er kapitalutgiftene, som omfatter bygg og vitenskapelig utstyr, utelatt, da disse viser stor variasjon fra ett år til et annet. Vi har dessuten korrigert for flytting av Institutt for kreftforskning fra instituttsektoren til universitets- og høgskolesektoren og for lønns- og prisveksten. Av figuren går det fram at veksten i driftsmidler til FoU over grunnbudsjettene er marginal for universitetene og de vitenskapelig høgskolene. Økningen av forskningsmidler fra 1997 til 1999 ligger i ekstern finansiering for ovennevnte lærestedsgrupper og i grunnbudsjettet for de statlige høgskolene.

Lav andel direkte driftsmidler – annuum

Holder vi kapitalutgifter utenfor, kostet ett FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren i 1999 i gjennomsnitt 670 000 kroner for totale FoU-årsverk, dvs. utført av både vitenskapelig/faglig personale og teknisk-administrativt personale, og 890 000 kroner per FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale. Beløpene omfatter alle driftsutgifter til FoU, dvs. FoU-delene av lønn⁹ til personalet som deltar i forskning og utviklingsarbeid, annen drift eller annuum (kjøp av inventar, forbruksmateriell, bøker og tidsskrifter, kurs, reiser, konferanser m.m.) og driftsoverheadutgifter (gjelder infrastruktur; fyring, husleie, vedlikehold, administrasjon m.m.). Dette betyr at disse årsverksprisene sier lite om hva den enkelte forsker disponerer i sin daglige FoU-virksomhet.

I FoU-statistikkens spørreskjema inngår spørsmål om hva den enkelte enhet eller institutt/avdeling/seksjon disponerer av driftsmidler til FoU over lærestedets budsjett¹⁰ – annuum eller annen drift. For å få et begrep om størrelsen på slike direkte forskningsmidler på et mer lokalt nivå, har vi for de fire universitetene holdt lønn utenfor og splittet opp driftsposten i enhetenes egne driftsmidler til FoU¹¹ og driftsoverhead knyttet til FoU-virksomheten. Samlet oppga universitetsinstituttene 150 millioner kroner i egne forskningsmidler, dvs. FoU-delen av annuum over grunnbudsjettet, mens driftsoverhead til FoU for disse instituttene ble beregnet til nesten 1 milliard kroner.

I Figur 1.2.2 er driftsposten til FoU splittet i de to kategoriene annen drift/annuum og driftsoverhead. De to driftsutgiftstypene er beregnet per utførte FoU-årsverk og per person i stillinger lønnet over grunnbudsjettet. Eksterne driftsmidler til FoU og eksternt lønnet forskerpersonale er holdt utenfor. Sykehuslønnet personale er heller ikke inkludert. Hva den enkelte universitetsansatte kan disponere av midler til FoU-virksomhet, varierer noe mellom universitetene. Beregningene viser at gjennomsnittsbeløpet for FoU-delen av annuum ligger på ca. kroner 20 000 per person som deltar i FoU og lønnes over grunnbudsjettet for alle stillingskategorier, dvs. både vitenskapelig og teknisk-administrativt personale. Tilsvarende gjennomsnittsbeløp per person for FoU-delen av utgifter til infrastruktur, driftsoverhead, ligger på 110 000 kroner.

Når det gjelder infrastrukturkostnader, eller driftsoverhead, blir det ofte hevdet fra universitetene at den eksterne virksomheten utarmer grunnbudsjettene. Bakgrunnen for disse utsagnene er at midler som følger eksternt lønnede stipendiater og forskere i hovedsak dekker lønn og i for liten grad bidrar til daglig drift og opprettholdelse av infrastrukturen. Data fra FoU-statistikken underbygger til en viss grad dette synspunktet.

Vitenskapelig utstyr – Forskningsrådet styrker sin rolle

I 1999 utgjorde FoU-utgiftene til investeringer i vitenskapelig utstyr 215 millioner kroner.¹² Dette er samme nivå som i 1997. Utstyrsinvesteringer viser naturlig nok i større grad svingninger fra år til år enn utgifter til lønn og drift. Går vi helt tilbake til begynnelsen av 1970-tallet, viser tall fra FoU-statistikken at andelen utgifter til vitenskapelig utstyr av totale FoU-utgifter er lavere på 1990-tallet enn i de to foregående tiårsperioder. Sammenholdt med økning i antall vitenskapelig personale og prisveksten på denne type teknologi, betyr dette at knappheten på midler til finansiering av vitenskapelig utstyr har økt i løpet av siste tiår (Godø 2001). Karakteristisk for utviklingen i perioden 1989–1999 er at finansieringsmønsteret for vitenskapelig utstyr har endret seg. Dette gjør seg særlig gjeldende fra midten av 1990-årene hvor finansieringskilder utenom lærestedenes grunnbudsjetter står for en økende andel av investeringene i vitenskapelig utstyr, se Figur 1.2.3 . I første rekke gjelder det Norges forskningsråds satsing på avansert vitenskapelig utstyr.¹³ I Figur 1.2.3 har vi slått sammen kategoriene andre kilder og utland, da bidrag fra sistnevnte finansieringskilde var av begrenset omfang før 1995.

Veksten i eksterne driftsutgifter til FoU fra 1997 til 1999 var større enn for FoU finansiert over grunnbudsjettene. Dette gjelder også dersom vi korrigerer for Institutt for kreftforskning, som får en høy andel av sine forskningsmidler fra eksterne kilder. I tiårsperioden fra 1989 til 1999 gikk andelen driftsutgifter til FoU fra kilder utenom grunnbudsjettene opp fra 30 til 34 prosent.

Økt deltakelse i EUs rammeprogrammer

For hele universitets- og høgskolesektoren utgjorde de eksterne midlene til FoU samlet 1,8 milliarder kroner i 1999. Forskningsrådet utgjorde den største finansieringskilden med 750 millioner kroner eller 42 prosent, se Figur 1.2.4 . Dernest fulgte departementer og næringslivet – begge med 300 millioner eller 17 prosent hver. Midler fra utlandet og andre kilder finansierte henholdsvis 170 millioner kroner og 260 millioner kroner i 1999. I de senere årene er det særlig utenlandske midler, herunder midler fra EU-kommisjonen, og private fonds som har økt. I absolutte tall er forskningsbidraget fra utenlandske kilder det minste, men utlandet står relativt sett for den største veksten i perioden 1995–1999.

Eksterne midler finansierer i hovedsak lønn og drift, men en mindre del, 7 prosent i 1999, gjelder investeringer i vitenskapelig utstyr. De eksterne finansieringskildene hadde ulik sammensetning for de tre gruppene av læresteder, se Figur 1.2.5 . Ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene utgjorde eksternt finansierte driftsutgifter til FoU 36 prosent av totale FoU-utgifter, mens de statlige høgskolene hadde 17 prosent ekstern finansiering. Som andel av eksternt finansierte driftsmidler til forskning utgjorde forskningsrådsmidlene 42 prosent eller 564 millioner kroner ved universitetene og 40 prosent eller 88 millioner kroner ved de vitenskapelige høgskolene, mens andelen ved de statlige høgskolene var 20 prosent eller 20 millioner kroner. De vitenskapelige høgskolene hadde med 52 millioner kroner fra næringslivet den høyeste andelen finansiering fra denne kilden. I absolutte tall var det universitetene som med 220 millioner kroner mottok den høyeste andelen driftsutgifter til FoU fra næringslivet. Kategorien departementer mv. omfatter oppdrags- og prosjektmidler fra departementer, fylker og kommuner. Av de 300 millioner kronene gikk 36 millioner til de statlige høgskolene. Dette utgjør vel 40 prosent av eksterne driftsmidler til FoU ved disse høgskolene.

Forskningsfinansiering fra utlandet utgjorde til sammen 165 millioner kroner i driftsutgifter til FoU i 1999. Av disse midlene kom 105 millioner fra EU-kommisjonen. Dette er nesten dobbelt så mye som i 1997. Fordelingen etter lærestedskategori viser at EU-finansieringen ved universitetene utgjorde 90 millioner kroner eller 67 prosent av all finansiering fra utlandet, mens de statlige høgskolene utførte FoU for 6 millioner kroner finansiert av EU. Ved de vitenskapelige høgskolene utgjorde beløpet fra EU-kommisjonen 7 millioner kroner. Kategorien andre kilder omfatter i første rekke medisinske fond, men også en rekke andre private fonds og legater i tillegg til lærestedenes egne inntekter. Størst var Den Norske Kreftforening og Hjerte-karrådet. Denne gruppen av finansieringskilder hadde stor vekst fra 1997 til 1999, noe Institutt for kreftforskning, som tidligere var i instituttsektoren, bidro sterkt til. I absolutte tall var det universitetene som mottok flest midler fra andre kilder, i alt 220 millioner kroner. Den Norske Kreftforening bidro alene med 100 millioner kroner i driftsutgifter til FoU ved universitetene i 1999.

1999 var et år med betydelige investeringer i universitetenes bygningsmasse. Her inngår også universitetssykehus. Det er fagområdene matematikk/naturvitenskap med biologibygg ved Universitetet i Bergen og realfagbygg ved NTNU og dessuten medisin med Rikshospitalet ved Universitetet i Oslo som nyter godt av denne satsingen. Ser vi bare på driftsutgifter til FoU, er det samfunnsvitenskap som har størst realvekst med ca. 13 prosent fra 1997 til 1999. Fagområdene medisin og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin økte sine FoU-utgifter med vel 10 prosent, når vi korrigerer for endret sektortilknytning for Institutt for kreftforskning. Både humaniora, teknologi og matematikk/naturvitenskap har hatt en liten realnedgang i driftsmidler til forskning fra siste FoU-undersøkelse i 1997.

Går vi ti år tilbake i tid – til 1989 – var matematikk/naturvitenskap det fagområdet som hadde de høyeste driftsutgiftene til FoU, se Tabell 1.2.2. I 1997 ble matematikk/naturvitenskap passert av medisin og i 1999 også av samfunnsvitenskap. Med unntak av humaniora har alle fagområdene fra 1989 til 1999 økt sin andel ekstern finansiering, teknologi har økt andelen med hele 13 prosentpoeng.

86 prosent av universitets- og høgskolesektorens driftsutgifter til FoU ble i 1999 finansiert av offentlige midler. Høyest andel privat finansiering hadde teknologi med 22 prosent, mens private midler kun utgjorde 5 prosent av driftsmidlene til FoU innenfor humaniora.

Andelen ekstern finansiering, som vist i Tabell 1.2.2, viser stor variasjon mellom fagområdene. Landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin får nesten halvparten av sine forskningsmidler fra kilder utenom grunnbudsjettet. Samtidig har de enkelte eksterne finansieringskildene ulik betydning fra fagområde til fagområde, se tabell A.7.7 i tabelldelen. Både relativt sett og i absolutte tall bidrar Forskningsrådet mest til FoU innenfor matematikk/naturvitenskap. Dette fagområdet har også det største bidraget fra utlandet. Fagområdet medisin har lavest andel forskningsrådsmidler, men mottar store bidrag fra medisinske fond. Næringslivsfinansiering har stor betydning for de teknologiske fagene.

Universitetene, de vitenskapelige og de statlige høgskolene stod for henholdsvis 77, 12 og 11 prosent av driftsutgiftene til FoU i 1999. Figur 1.2.6 viser fagområdenes fordeling på de tre lærestedsgruppene. FoU innenfor matematikk/naturvitenskap og medisin blir i første rekke utført ved universitetene inkludert universitetssykehus. De vitenskapelige høgskolene utfører hovedtyngden av forskningen innenfor landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, men har også relativt stort omfang av samfunnsvitenskap. De statlige høgskolene har den største andelen av sin FoU-aktivitet rettet mot samfunnsvitenskap. Det er særlig lærerutdanningen som bidrar til dette.

Universitetene har et spesielt ansvar for grunnforskningen. Fra 1997 til 1999 økte universitets- og høgskolesektoren sin andel av grunnforskning utført i Norge fra 74 til 77 prosent. Fordeles forskningen ved universiteter og høgskoler på de tre aktivitetstypene, utgjorde grunnforskning i 1999 48 prosent, anvendt forskning 37 prosent og utviklingsarbeid 15 prosent.

De enkelte institutter/avdelinger ved lærestedene foretar selv en skjønnsmessig fordeling av FoU-aktiviteten på grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. Det er store forskjeller i hvordan forskningsaktiviteten blir karakterisert, både mellom ulike typer læresteder og mellom fagområdene, se Figur 1.2.7 . Ved de vitenskapelige – og i enda større grad ved de statlige høgskolene – har forskningen en mye mer anvendt eller praktisk karakter enn ved universitetene. Matematikk/naturvitenskap og humaniora har høy andel grunnforskning, henholdsvis 72 og 64 prosent i 1999. Samfunnsvitenskap, teknologi og landbruksfagene har større innslag av anvendt FoU, mens det innenfor medisin utføres omtrent like mye grunnforskning som anvendt forskning.

De fire universitetene hadde samlet en grunnforskningsandel på 55 prosent i 1999, men variasjonen mellom institusjonene er stor. Universitetet i Tromsø klassifiserer så mye som 67 prosent av sin FoU-virksomhet som grunnforskning, Universitetet i Oslo 59 prosent, Universitetet i Bergen 57 prosent og NTNU 40 prosent. Andelen grunnforskning viste en tydelig nedgang på 1970-tallet, men har holdt seg på et stabilt nivå på hele 1980- og 1990-tallet.

Hvordan klassifiserer det vitenskapelige personalet selv sin FoU-virksomhet?

Fremstillingen ovenfor bygger på FoU-statistikken der opplysningene innhentes fra hvert enkelt institutt/avdeling. I det følgende vil vi se på NIFUs Universitetsundersøkelse for 1981 og 2000. Undersøkelsene gjelder det faste vitenskapelige personalet ved universitetene og forteller bl.a. hvordan den enkelte forsker klassifiserer eget FoU-arbeid.

Personalet ble bedt om å klassifisere sin egen FoU-virksomhet innenfor én eller flere av kategoriene grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. Hvis de mente FoU-arbeidet kunne klassifiseres på flere måter, ble de bedt om å angi hvilken av kategoriene som var mest dekkende, rangert fra 1 til 3.

Mens 70 prosent av universitetsforskerne klassifiserte sitt FoU-arbeid som primært grunnforskning i 1981, er denne andelen redusert til 62 prosent i 2000. Andelen som oppga anvendt forskning, økte fra 24 til 28 prosent og utviklingsarbeid fra 6 til 10 prosent. Fordi teknologi ikke var inkludert i undersøkelsen for 1981, er dette fagområdet heller ikke inkludert i totaltallene for 2000.

Det er klare forskjeller mellom fagområdene. Mens omtrent 70 prosent av humanistene og naturviterne klassifiserte eget FoU-arbeid som primært grunnforskning i 2000, var denne andelen ca. 50 prosent i samfunnsvitenskap og medisin og bare 12 prosent i teknologi. Det har vært en nedgang i denne andelen i alle fagområder der det foreligger opplysninger på begge undersøkelsestidspunktene. Andelen har gått mest ned i humaniora og naturvitenskap. Dette innebærer at forskjellene mellom fagområdene har blitt noe mindre i perioden. Resultatene samsvarer bra med instituttenes rapportering til FoU-statistikken i 1999.

Andelen som oppgir at FoU-arbeidet kan klassifiseres på flere måter, har økt fra 42 til 94 prosent fra 1981 til 2000. Hvis vi bare ser på den gruppen som klassifiserte sitt FoU-arbeid som primært grunnforskning, har andelen som også oppga at arbeidet hadde karakter av anvendt forskning og/eller utviklingsarbeid, økt fra 29 til 75 prosent. Mens det i 1981 var klare forskjeller mellom fagområdene i andelen som oppga at forskningen deres hadde en blandingskarakter, var det bare små forskjeller i 2000.

Noe av den store økningen i andelen som oppga at FoU-arbeidet hadde en blandingskarakter, kan tilskrives at muligheten til å klassifisere FoU-arbeidet på flere måter gikk noe tydeligere fram i skjemaet for 2000 enn for 1981. Formuleringene var de samme, men opplysningen ble i 2000 plassert over avkrysningsfeltene og ikke under som i 1981. Det er imidlertid også en annen viktig forskjell i hvordan personalet har besvart dette spørsmålet. Mens 6 prosent av respondentene ikke svarte på spørsmålet i 1981, var den tilsvarende andelen 29 prosent i 2000. Begreper som strategisk og problembasert grunnforskning illustrerer at grensene mellom ulike forskningsarter er blitt mer problematiske og uklare. Innenfor en del felt har det også blitt et mye nærmere forhold mellom grunnleggende kunnskapsproduksjon og teknologisk anvendelse. Det har blitt reist spørsmål ved om skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning fremdeles er relevant (Stokes 1997, Kallerud 1998). Økningen fra 1981 til 2000 som ikke har besvart spørsmålet om forskningsart og i andelen som oppgir at FoU-arbeidet har en blandingskarakter, kan tolkes som en bekreftelse på at mange forskere i 2000 oppfatter skillet mellom grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid som mindre klart enn tidligere.

I 1999 ble det utført 5 520 FoU-årsverk av vitenskapelig/faglig personale ved universiteter og høgskoler. Dette utgjorde 75 prosent av den totale årsverksinnsatsen innenfor FoU i denne sektoren. Sammenlignet med 1989, hadde antallet FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale en vekst på 50 prosent. Andelen FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale gikk i samme tiårsperiode ned. En konsekvens av denne forskyvningen i FoU-innsats mot høyere utdannet personale er at gjennomsnittsprisen for et forskerårsverk øker, og forskningen blir dermed mer kostbar.

For det vitenskapelige/faglige personalet fortsetter utviklingen i retning av at en stadig større andel av forskningen utføres av rekrutteringspersonale og eksternt lønnede forskere. Det faste vitenskapelige/faglige personalets andel av FoU-årsverkene gikk ned med to prosentpoeng fra 1997 til 1999, fra 39 til 37 prosent.

Stor vekst i samfunnsvitenskapelige FoU-årsverk

Figur 1.2.8 viser antall FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale i 1989 og 1999. Nesten 1 300 FoU-årsverk ble klassifisert som samfunnsvitenskap i 1999, mot 700 i 1989, og ekspansjonen innenfor dette fagområdet har berørt både universitetene, de vitenskapelige høgskolene og i særlig grad de statlige høgskolene. Fagområdet har dermed fått en stadig sterkere posisjon på 1990-tallet. At medisin hadde flest FoU-årsverk blant alle fagområdene i 1999, skyldes endret sektorklassifisering av Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet. Innenfor teknologi ble det utført om lag halvparten så mange FoU-årsverk som innenfor samfunnsvitenskap i 1999, mens prosentvis økning i antall fra 1989 har vært omtrent den samme som for samfunnsfagene. De matematisk/naturvitenskapelige fagene hadde nesten ikke vekst i antall FoU-årsverk for det vitenskapelige personalet fra 1989 til 1999. Fagområdet er det eneste med totalt færre utførte FoU-årsverk i 1999 enn ti år tidligere.

⁶ Universitets- og høgskolesektoren omfatter: Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Tromsø, Norges landbrukshøgskole, Norges veterinærhøgskole, Norges Handelshøyskole, Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole, Arkitekthøgskolen i Oslo, Det teologiske Menighetsfakultet, Misjonshøgskolen i Stavanger, Norsk lærerakademi for kristendomsstudium og pedagogikk, Handelshøyskolen BI, Universitetsstudiene på Svalbard, Politihøgskolen i Oslo, Diakonhjemmets høgskolesenter, Kunsthøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Bergen og de 26 statlige høgskolene.

⁷ Regnskap over utgifter til nybygg innhentes fra Statsbygg. Beløpene tilknyttes FoU-andeler etter hva slags virksomhet lokalene er ment for; forskningslaboratorier, kontorer, lesesaler osv. I 1999 utgjorde Rikshospitalet, biologibygg ved Universitetet i Bergen og realfagbygg ved NTNU hoveddelen av utgiftene til nybygg.

⁸ Lærestedets grunnbudsjett er statlige midler bevilget over institusjonenes egne kapitler i statsbudsjettet, i tillegg inngår midler over det såkalte felleskapitlet; kapittel 281 over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. For universitetssykehusene defineres bevilgninger til forskning fra Sosial- og helsedepartementet som grunnbudsjett, og ved de private høgskolene omfatter grunnbudsjettet også en del private midler.

⁹ Inklusive sosiale utgifter; pensjonsberegninger, arbeidsgiveravgift.

¹⁰ Omfatter også kapittel 281, «Felleskapitlet», for læresteder med bevilgninger over dette.

¹¹ Instituttene oppgir selv hvor stor del av annuum som er brukt til FoU.

¹² Miljøene anslår selv FoU-andelen av investeringer i vitenskapelig utstyr.

¹³ Forskningsrådets såkalte «Utstyrsutvalg» ble etablert i 1996 med en funksjonstid på fem år. Utvalget forvalter tildeling av midler til innkjøp av avansert vitenskapelig utstyr (kostnad over kroner 700 000) ved norske universiteter og høgskoler.