2.3 FoU-personale

I 1997 var det i alt 44 000 personer som deltok i FoU-virksomhet. Av disse var 30 000 universitets- og høgskoleutdannet (nivå III). Andelen kvinner av universitets- og høgskoleutdannet personale er økende, men totalt var kvinneandelen likevel bare 26 prosent i 1997. Gjennomsnittsalderen blant vitenskapelig/faglig ansatte i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er også økende. I tillegg til totaltallene for alle som arbeider med FoU i de ulike delene av forskningssystemet, vil vi se på fordelingen på fagområder. Vi vil også se nærmere på antall personer i rekrutteringsstillinger og finansieringen av disse, samt behovet for forskerutdanning i årene som kommer.

I totaltallene inngår alle som har FoU som del av sitt arbeid - uansett utdanning og stillingstype - mens når vi nedenfor benytter betegnelsen vitenskapelig/faglig personale, forskere eller universitets- og høgskoleutdannet personale, omfatter det alle som arbeider i vitenskapelige og faglige stillinger ved universiteter og høgskoler, forskere ved forskningsinstitutter og personer med universitets- og høgskoleutdanning som deltar i FoU ved andre institutter og i næringslivet. Administrativt personale uten egen forskning, laboranter, teknikere eller andre som bistår forskning og utviklingsarbeid inngår under betegnelsen «annet personale».

2.3.1 FoU-personale i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet

Totalt var det 44 000 personer i Norge i 1997 som hadde FoU som del av sitt arbeid, en økning på 3 000 fra 1995. Dette tilsvarer 20,1 per 1 000 sysselsatte, eller tilnærmet 1 per 50 sysselsatte. Til sammenligning var det 10,4 per 1 000 sysselsatte i 1970. Utviklingen i antall personer som har FoU som en del av sitt arbeid, er vist i figur 2.3.1.

FoU-personale i næringslivet øker mest

I næringslivet økte antallet personer som arbeider med FoU med over 13 prosent fra 1995 til 1997, mens økningen i universitets- og høgskolesektoren var på 8 prosent. I 1997 var det 20 000 personer som arbeidet med eller bisto med FoU i universitets- og høgskolesektoren, mot vel 14 000 i næringslivet og 10 000 i instituttsektoren. Nesten halvparten av veksten i universitets- og høgskolesektoren skyldes imidlertid at statistikkgrunnlaget er utvidet til å omfatte flere institusjoner. Det blir dermed enda tydeligere at den største veksten har funnet sted i næringslivet. I instituttsektoren var det ingen endring fra 1995 til 1997 i antallet personer som arbeidet med FoU.

Over 30 000 personer som deltok i FoU, var universitets- og høgskoleutdannet i 1997 - en økning på 3 500 fra 1995. To tredjedeler av økningen fant sted innenfor næringslivet. Nesten halvparten av dette personalet, i alt 14 000, var i universitets- og høgskolesektoren, mens 10 000 var i næringslivet og 6 000 i instituttsektoren. Samlet sett hadde 6 300, eller rundt 21 prosent, doktorgrad. I universitets- og høgskolesektoren var doktorgradshyppigheten 30 prosent, i instituttsektoren 25 prosent og i næringslivet 7 prosent. Fra 1995 har andelen med doktorgrad gått litt ned i næringslivet, mens den har økt i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren.

Hver fjerde universitets- og høgskoleutdannet som deltar i FoU, er kvinne

Kvinnene utgjorde 26 prosent av universitets- og høgskoleutdannet personale i 1997. Figur 2.3.2 viser kvinneandelen i 1989 og 1997 i de ulike sektorer. I universitets- og høgskolesektoren var imidlertid betydelige deler av de nåværende statlige høgskolene ikke med i statistikken for 1989, og sammenligninger for sektoren som helhet er derfor ikke mulig. I 1997 var kvinneandelen i universitets- og høgskolesektoren 32 prosent.

Ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene var kvinneandelen 29 prosent i 1997 - en økning fra 23 prosent i 1989. Ved disse institusjonene er det midlertidige personalet, dvs. eksternt lønnet personale tilsatt på åremål, stipendiater o.a., med på å trekke kvinneandelen oppover. Ser vi utelukkende på det faste personalet, var kvinneandelen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene 15 prosent i 1989 og 23 prosent i 1997. Ser vi kun på det midlertidige personalet, var kvinneandelen 30 prosent i 1989 og 35 prosent i 1997.¹¹ Ved de statlige høgskolene var totalt 38 prosent kvinner i 1997. Blant det faste personalet var kvinneandelen her 37 prosent og blant det midlertidige personalet 43 prosent. I instituttsektoren økte kvinneandelen fra 19 til 28 prosent fra 1989 til 1997, mens økningen i næringslivet var noe lavere - fra 13 til 18 prosent.

2.3.2 Aldersfordeling blant FoU-personale

Gjennomsnittsalderen blant det faglige personalet øker i instituttsektoren. Data for næringslivet foreligger ikke. For universitets- og høgskolesektoren er det problematisk å sammenligne tallene med tiden før 1994. Dette skyldes omorganiseringen og sammenslåingen av 96 høgskoler til 26 statlige høgskoler, som alle ble innlemmet i statistikken fra og med 1995. Tidligere inngikk bare distriktshøgskolene. Figur 2.3.3 viser endringer i alderssammensetningen fra 1985 til 1997 for instituttsektoren. Her har det i hele perioden vært flest forskere i aldersgruppen 30-39 år. Det er imidlertid en utvikling i retning av en noe jevnere aldersfordeling, slik at overvekten av yngre forskere ikke er så tydelig som den var på 80-tallet.

Unge naturvitere og eldre humanister

Det er betydelige forskjeller mellom fagområdene med hensyn til hvordan personalet fordeler seg på de ulike aldersgruppene. Aldersfordelingen følger i hovedsak to hovedmønstre. Fagområdene matematisknaturvitenskapelige fag, teknologiske fag, samt landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin har alle en stor andel personer under 40 år, og deretter en gradvis avtagende andel i de ulike aldersgruppene fram mot pensjonsalderen. På den annen side har fagområdene humaniora, samfunnsvitenskap og medisin en stor andel personer i vitenskapelige/faglige stillinger over 40 år, og relativt få unge personer i slike stillinger. De to mønstrene er tydeligst innenfor henholdsvis matematisk-naturvitenskapelige og humanistiske fag som vist i figur 2.3.4. Hovedtyngden av personalet innenfor begge disse fagområdene befinner seg i universitets- og høgskolesektoren. For instituttsektoren er det vanskelig å trekke en avgrensning mot teknologi, slik at matematikk-naturvitenskap og teknologi her ofte slås sammen Selv om teknologi inkluderes i tallunderlaget, blir imidlertid bildet omtrent uendret.

De yngre forskerne er i instituttsektoren

Når vi sammenligner aldersfordelingen i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren i 1997, ser vi også tydelige forskjeller mellom de to sektorene, se figur 2.3.5.

I 1997 var tallet på det vitenskapelig/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren høyest i aldersgruppen 45-54 år. Vi har sannsynligvis her å gjøre med en generasjonseffekt, der de som ble ansatt i universitets- og høgskolesystemets ekspansjonsfase på 60- og 70-tallet kan følges som en «pukkel» på aldersfordelingen. I denne sektoren har det vitenskapelige/faglige personalet vært jevnere fordelt på aldersgruppene enn i instituttsektoren. Et annet iøynefallende trekk er at mens andelen eldre vitenskapelige/faglige ansatte er stor, så finnes det ingen tilsvarende pukkel av yngre ansatte. Når de eldre gruppene om få år går av for aldersgrensen, vil disse i vesentlig grad måtte erstattes gjennom rekruttering utenfra hvis antallet vitenskapelige/faglige ansatte skal holdes på samme nivå. Særlig ved de statlige høgskolene er det mange eldre og få yngre vitenskapelige/faglige ansatte. Ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene er aldersfordelingen jevnere.

I instituttsektoren er nesten to tredjedeler av forskerne under 45 år, mens halvparten av det vitenskapelige/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren er over 45 år. Om noen år vil mange i universitets- og høgskolesektoren gå av for aldersgrensen, og mange av disse må sannsynligvis erstattes gjennom rekruttering utenfra. Hvis de yngre forskerne i instituttsektoren befant seg innenfor de samme fagområdene som det eldre personalet i universitets- og høgskolesektoren, ville de mange yngre forskerne i instituttsektoren kunne tjene som et rekrutteringsreservoar for universitets- og høgskolesektoren. Dette er bare i begrenset grad tilfelle. Det er kun innenfor samfunnsvitenskap, og til en viss grad medisin, vi finner en stor gruppe yngre forskere i instituttsektoren, samtidig som vi har et betydelig innslag eldre vitenskapelige/faglige ansatte i universitets- og høgskolesektoren. I humaniora er instituttsektoren av relativt beskjeden størrelse. Det betyr derfor lite for rekrutteringssituasjonen at de få forskerne her er noe yngre enn sine kolleger i universitets- og høgskolesektoren. Innenfor de matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fagene har vi en svært stor instituttsektor, men her er det et yngre personale både i instituttsektoren og ved universiteter og høgskoler. Det samme gjelder innenfor landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin.

2.3.3 Rekrutteringspersonalet

Stabilt antall rekrutteringsstillinger etter 1993

I perioden 1987 til 1993 var det betydelig vekst i antallet personer i rekrutteringsstillinger innenfor alle fagområder med unntak av landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, se figur 2.3.6. Etter 1993 har antallet rekrutteringsstillinger for de fleste fagområders vedkommende vært stabilt eller gått litt ned. Humaniora er det eneste fagområdet hvor det har vært vekst av betydning etter 1993.

I universitets- og høgskolesektoren var det i 1997 omkring 3 000 personer ansatt i rekrutteringsstillinger. Dette utgjorde 22 prosent av det samlede vitenskapelige og faglige personalet - en liten nedgang fra 1995. Langt de fleste (87 prosent) av personene i rekrutteringsstillingene har et doktorgradsstipend.

Avlagt doktorgrad er i de fleste tilfeller en forutsetning for å kunne bli ansatt i fast stilling i universitets- og høgskolesektoren. Også i instituttsektoren ansettes det stadig flere med doktorgrad. Siden de fleste kvalifiserer seg for doktorgrad gjennom en rekrutteringsstilling ved universitet eller høgskole, kan forholdet mellom antallet rekrutteringsstillinger i universitets- og høgskolesektoren og personale i faste stillinger både i institutt- og universitets- og høgskolesektoren si noe om hvor bredt grunnlag vi har for å rekruttere nye personer inn i de faste stillingene.

Universiteter og høgskoler finansierer færre rekrutter

Andelen rekrutteringspersonale finansiert over universiteters og høgskolers grunnbudsjett har blitt redusert fra over 57 prosent av alle stipendiater og vitenskapelig assistenter i 1985 til 42 prosent i 1997. Forskningsrådene finansierte i 1985 nesten 31 prosent av rekrutteringspersonalet, mens andelen på 90-tallet har ligget rundt 38 prosent - noe den også var i 1997. Andelen personer finansiert av andre kilder økte jevnt fram til 1995, men ser nå ut til å ha stabilisert seg på rundt 20 prosent. Finansieringskildene i denne kategorien omfatter blant annet Nasjonalforeningen for folkehelsen og Den Norske Kreftforening, som begge er viktige finansieringskilder for medisinsk forskning. Figur 2.3.7 viser rekrutteringspersonale i universitets- og høgskolesektoren fordelt på finansieringskilde¹² i perioden 1985-97. I figuren er stipendiater og vitenskapelige assistenter summert. Stillinger som vitenskapelig assistent har i de fleste tilfeller blitt erstattet av stipendiatstillinger, og i 1997 utgjorde vitenskapelige assistenter bare 11 prosent av det totale antallet som hadde rekrutteringsstillinger.

¹² Ved flere finansieringskilder er klassifiseringer foretatt ut fra største finansieringskilde på årsbasis.