Evaluering av høgskolereformen

ForrigeInnholdNeste

29 Dilemmaer og utfordringer i høgskolesystemet

29.1 Innledning

Høgskolereformen ble utformet og iverksatt i en periode preget av generelle endringer i forvaltningspolitikken. Reformen ble også til i en fase preget av ulike syn på hvordan fag og kunnskap best kan utvikles. I særlig grad gjaldt dette for profesjonsutdanningene. Akademisering ble satt opp mot profesjonalisering, allmenndanning mot spesialisering, osv. Endringene i forvaltningspolitikken og de motstridende synspunktene på kunnskapsutviklingen fikk dermed også konsekvenser for målsettingen for reformen. Som påpekt i kapittel 6 er det innebygd en rekke spenninger både i den statlige styringen av høgskolene og i målstrukturen for høgskolenes virksomhet. Vi trakk fram følgende hoveddimensjoner som mange av disse spenningene kan knyttes opp mot:

    • Nasjonal styring vs. institusjonell frihet
    • Akademisk orientering vs. praksisorientering
    • Disiplinorientering vs. tverrfaglig orientering
    • Økonomisk effektivitet vs. faglig og administrativ kvalitet

Disse spenningene har ligget latent i høgskolesystemet i lang tid, men er blitt skjerpet som en følge av høgskolereformen. Med utgangspunkt i de analyser som er foretatt, skal vi i dette kapittelet drøfte en del dilemmaer og utfordringer som staten og høgskolene vil stå overfor i den videre utviklingen av høgskolesystemet.

29.2 Nasjonal styring versus institusjonell frihet

I kapittel 19 tok vi for oss den statlige styringen av høgskolene. Vi pekte på at denne styringen i løpet av 90-tallet i prinsippet har endret karakter fra detalj- til rammestyring i tråd med de generelle endringene i statens forvaltningspolitikk. I dette ligger en overgang til trekk av mål- og resultatstyring, koblet med større institusjonell autonomi og anvendelse av kvasi-markedsmodeller. Frihet fra statlig detaljstyring skal bidra til å skape mer omstillingsdyktige og kostnadseffektive institusjoner. I praksis er det grunn til å stille spørsmål ved hvor reelt dette skiftet er. Den friheten som desentralisering av ansvar kan sies å føre med seg og som følger av målstyringsprinsippet, er blitt fulgt av et detaljert lov- og regelverk for alle deler av høgskolenes virksomhet; både administrativt og faglig.

Forvaltningsstudier har videre vist at nye styringsprinsipp som oftest ikke erstatter tidligere prosedyrer og arbeidsmåter, men at de snarere virker supplerende og utfyllende. Begrepet regelorientert målstyring er i den forbindelse brukt som en beskrivelse av resultatene av den nye forvaltningspolitikken og styringen av underliggende etater generelt (Christensen og Lægreid, 1998). Dette framstår også som et dekkende begrep når det gjelder statlig styring av høgskolene. Styringssystemet har ikke i den grad som forvaltningsreformene har forutsatt, blitt lagt om til mål- og resultatstyring, og den sektorspesifikke styringen som er hjemlet i Lov om universiteter og høgskoler har på flere sentrale områder bygget mer på regelstyringslogikk enn mål- og resultatstyring som prinsipp. Dette er bl.a. begrunnet ut fra et særskilt behov for nasjonal samordning av høyere utdanning.

Det statlige styringssystemet forsøker dermed å forene to hensyn som kommer i konflikt med hverandre; behovet for nasjonal styring og samordning på den ene siden og behovet for institusjonell autonomi på den andre. Denne balansegangen er vanskelig og skaper et spenningsforhold mellom de enkelte høgskolene og myndighetene. Det er likevel en viss forskjell mellom ulike områder med hensyn til hvordan den reelle balansen mellom sentral styring og lokal autonomi framstår. På noen felter har høgskolene fått større autonomi gjennom reformen, på andre områder er de sterkere styrt enn før sammenslåingsprosessen (jf. kapittel 19).

Statens styringsdilemma kommer særlig fram i tre sammenhenger; i spørsmålet om hvor stor autonomi høgskolene skal ha i faglige forhold, i spørsmålet om arbeidsdeling versus konkurranse mellom lærestedene innenfor rammen av Norgesnettet, og i spørsmålet om hvor stor frihet høgskolene skal ha til selv å organisere sin egen virksomhet.

Faglig profilering: helhetlige utdanninger versus lokale tilpasninger

De tidligere høgskoleslagene representerte på mange vis ulike utdanningskulturer med et mangfold av undervisningsformer, profesjonsidentiteter, karrierestiger, arbeidslivstilknytning, osv. Et av målene for høgskolereformen var å utvikle en sterkere felles utdanningskultur ved de enkelte lærestedene, og bygge ned grensene mellom de ulike utdanningene. Den tiltakende standardiseringen av de enkelte profesjonsutdanningene gjennom detaljerte rammeplaner kommer imidlertid i et motsetningsforhold til høgskolereformens mål om bedre studiekombinasjonsmuligheter og samarbeid på tvers av utdanninger. Selv om det i noen grad åpnes for tilpasning innen rammen, har det vist seg at detaljeringsgraden i rammeplanene skaper problemer for høgskoler som ønsker å bygge ned grensene mellom enkeltutdanningene. Dermed oppstår det en konflikt mellom profesjonenes og departementets krav om nasjonale utdanningsstandarder og høgskolenes ønsker om lokale tilpasninger. Dette gjelder bl.a. i saker som samordning av undervisning, utarbeidelse av fagplaner, konstruksjon av nye tverrgående studier og innpassing av vekttallskurs i profesjonsutdanninger. Dette dilemmaet kommer særlig klart til uttrykk i diskusjonen omkring innholdet i det fjerde året i allmennlærerutdanningen, og må også sees i forhold til avstandardiseringen av felles organisasjonsformer for de enkelte utdanningene.

Høgskolereformens mål om økt samarbeid på tvers av utdanninger og utvikling av en sterkere felles utdanningskultur, og Stortingets merknader om at profesjonsutdanningenes kultur skal videreføres, står i dag i et uavklart forhold til hverandre. Det finnes statlige signaler om kulturendring så vel som om kulturbevaring, og om lokal faglig innovasjon og fleksibilitet såvel som om sterk nasjonal styring av utdanningenes innhold. I en slik situasjon kan store endringer ikke forventes. F.eks. synes ikke mulighetene for å sette sammen en kandidat- eller profesjonsutdanning på nye måter innenfor samme tidsramme som før å ha blitt vesentlig endret etter reformen. Detaljeringsgraden i de nasjonale rammeplanene synes således å være til hinder for at et av høgskolereformens sentrale faglige mål kan realiseres.

Arbeidsdeling versus konkurranse

Som påpekt i kapittel 11 er Norgesnettet et annet område hvor behovene for nasjonal styring og institusjonell frihet kolliderer. Norgesnett-konseptet har bl.a. som formål å lede til større grad av arbeidsdeling mellom institusjonene. Dette er delvis begrunnet i forestillingen om at større og mer spesialiserte fagmiljøer vil føre til bedre kvalitet i utdanning og FoU-virksomhet. Men samtidig er det bred enighet om at konkurranse mellom institusjonene kan være kvalitetsfremmende. I St.meld.nr.40 for 1990-91 uttalte derfor departementet at arbeidsdeling ikke måtte føre til at konkurransemomentet mellom ulike fagmiljøer falt bort. Dette momentet ble også kommentert i forarbeidene til Lov om universiteter og høgskoler. I Ot.prp.nr.85 for 1993-94 heter det at det vil kunne åpne for uforsvarlig ressursbruk om den enkelte institusjon ble gitt anledning til å utforme sin faglige profil og virksomhet utelukkende ut fra egen vurdering. Departementet ville derfor legge til grunn at rammene for institusjonenes virksomhet skulle baseres på samarbeid og at den kompletterte og ikke bare konkurrerte med andre institusjoners virksomhet. Samtidig ble det påpekt at institusjonene ikke skulle unngå enhver form for konkurranse. Flere miljøer på samme område kunne være verdifullt som kilde til gjensidige impulser og kvalitetssikring. Men det het også at slik faglig overlapping skulle være et resultat av bevisste valg i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Dilemmaet mellom statens behov for nasjonal styring av utdanningstilbudet og høgskolenes ønske om å kunne tilpasse seg endringer i søkertilgang og regionale arbeidskraftbehov er åpenbare. Likeledes kommer prinsippet om arbeidsdeling i konflikt med ønsket om konkurranse mellom institusjonene, bl.a. når det gjelder oppbygging av knutepunkter på kompetansenivå.

Felles organisatoriske løsninger versus lokale tilpasninger

Lov om universiteter og høgskoler har en rekke bestemmelser som i relativt stor detalj fastsetter organisasjons- og administrasjonsordningen ved høgskolene. Sett fra statens side er dette en måte å skape ryddighet og oversikt over høgskolesystemet på. Organisasjonsstrukturen legger visse føringer på høgskolenes virksomhet og blir ansett som et velegnet middel for å oppnå faglige og administrative mål. Felles bestemmelser sparer dessuten høgskolene for en del interne konflikter om hvordan virksomheten skal organiseres. Dette er spesielt tydelig innenfor administrasjon- og ledelsesfeltet, mens høgskolene har større frihet til selv å organisere den faglige virksomheten.

Sett fra høgskolenes side kan imidlertid en del av de felles organisatoriske løsningene i noen tilfeller framtre som uhensiktsmessige. Høgskolene er svært ulike med hensyn til størrelse, fagsammensetning, tradisjoner og grad av geografisk samlokalisering. Som tidligere påpekt er det bl.a. misnøye ved en del av høgskolene når det gjelder organiseringen av fellesadministrasjonen og avdelingsadministrasjonene. Det blir hevdet at ressurs- og myndighetsfordeling mellom de to nivåene ikke er optimal med tanke på å utvikle velfungerende institusjoner (jf. kapittel 25). Et annet eksempel på organisasjonsløsninger som ikke fungerer optimalt er høgskolerådet (jf. kapittel 21). Et tredje eksempel er studielederordningen. Som tidligere påpekt er dette en lederfunksjon som neppe fungerer optimalt i forhold til skillet mellom faglig ledelse og administrasjon som ligger til grunn for styrings- og ledelsesstrukturen (jf. kapittel 23). Her kan det imidlertid være forskjeller mellom høgskoler og mellom utdanninger, hovedsaklig på grunn av ulikhet i størrelse og omfang av ansatte og studenter tilknyttet utdanningene.

Det er således et spenningsforhold mellom nasjonalt standardiserte organisasjonsløsninger og høgskolenes ønske om å kunne foreta lokale tilpasninger i organisasjons- og ledelsesstrukturen for å få til mer velfungerende institusjoner.

Nasjonal planlegging og kontroll versus institusjonell selvregulering

Vi har trukket fram tre eksempler på statlig styring av høgskolene, hvor dilemmaet mellom behovet for nasjonal styring og lokal frihet er særlig framtredende. Det gjelder spørsmålet om i hvilken grad profesjonsutdanningene skal åpnes for nye faglige kombinasjoner, spørsmålet om arbeidsdeling versus konkurranse innenfor rammen av Norgesnettet, og spørsmålet om ett felles organisasjons- og ledelsessystem versus lokalt tilpassete ordninger.

Disse dilemmaene er også uttrykk for den spenningen som eksisterer mellom to prinsipielt forskjellige statlige styringsmodeller; den tradisjonelle planleggingsmodellen og den nyliberalistiske markedsmodellen. Faglig styring gjennom nasjonale rammeplaner i yrkesutdanningene og gjennom tildeling av knutepunktfunksjoner i Norgesnettet, samt administrativ styring gjennom et felles regelverk for institusjonenes interne organisering, representerer det vi tidligere har kalt den rasjonelle planleggings- og kontrollmodellen. De ideer som ligger til grunn for de generelle forvaltningsreformene ligger derimot nærmere det vi har kalt selvreguleringsmodellen, som forutsetter større frihet for lærestedene til selv å velge tilpasningsstrategier. Denne modellen kan i denne sammenheng betraktes som et uttrykk for "New Public Management" ideologien, som legger opp til at offentlige tjenester skal konkurranseutsettes og underliggende etater skal få større frihet til å tilpasse seg markedets behov (jf. kapittel 18).

I praksis har norsk høyere utdanningspolitikk holdt fast ved den nasjonale planleggings- og kontrollmodellen, selv om det er åpnet opp for større selvstyre for høgskolene. Problemet er å finne et balansepunkt der både statlige behov for oversikt og kontroll blir ivaretatt og lærestedenes behov for større frihet blir tilgodesett. I den forbindelse har organisasjonsteoretikere pekt på at behovet for sentral koordinering og kontroll er større når organisasjoner er nye enn når de er veletablerte. Når en viss grad av samforståelse om mål og midler er nådd, er desentralisering av beslutningsmyndighet mulig uten at det i for stor grad går ut over ledelsens muligheter til å styre virksomheten (jf. f.eks. Selznick, 1957). Spørsmålet som dermed kan stilles er hvorvidt det nå er rom for større institusjonell autonomi uten at det i for stor grad vil gå ut over statens muligheter til å ivareta nasjonale koordineringsbehov.

29.3 Akademisk orientering versus praksisorientering

I gjennomgangen av den faglige virksomheten ved høgskolene har spenningen mellom akademiske fagidealer og yrkesorienterte praksisidealer vært en rød tråd i analysene. Dette gjelder både i undervisnings- og forskningssammenheng. Som påpekt finnes denne spenningen i ulik grad ved de enkelte høgskolene, varierende med blandingsforholdet av profesjonsutdanninger og tidligere distriktshøgskoleutdanninger. Men denne spenningen finnes også ved høgskoler som bare tilbyr profesjonsutdanninger, og er i økende grad kommet inn i den enkelte utdanning. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom et stigende antall personer med doktorgrad og førsteamanuensiskompetanse.

FoU-arbeid versus undervisning

Et dilemma de enkelte høgskolene står overfor er hvor store ressurser som skal brukes til FoU i forhold til undervisning. Det er stort sett allmenn aksept i det statlige høgskolesystemet for at det skal drives forskning og utviklingsarbeid. Den klareste begrunnelsen for dette er gitt i Lov om universiteter og høgskoler med sin formulering om at institusjonene "skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap." Som tidligere diskutert (kapittel 8) er det imidlertid i høy grad uklart hva dette i praksis skal innebære. Bør alle som underviser ha egen forskningserfaring på vedkommende felt, eller er det tilstrekkelig at undervisningen bygger på oppdaterte kunnskaper om nyere forskning?

Som vist i kapittel 9 oppgir to tredjedeler av personalet at undervisningsomfanget er redusert siden 1994. Departementets egne beregninger viser dessuten at utgiftene pr. student er gått ned med 2,2 prosent fra 1994 til 1997. Samtidig er det ingen sterk opinion blant personalet om at undervisningsomfanget bør økes igjen.

Grunnen til den manglende interessen for å øke undervisningsomfanget skyldes nok delvis at dette vil gå ut over den enkeltes mulighet til å drive FoU-arbeid. Selv den tredjedelen av personalet som oppgir at studentene bør få mer undervisning, mener neppe at dette i så fall skal føre til økt undervisningsplikt for dem selv. En mer sannsynlig forklaring er at de ønsker flere undervisningsressurser til høgskolen.

Dersom vi tar utgangspunkt i det nåværende tidsbruksmønsteret er det i prinsippet mulig å øke FoU-innsatsen vesentlig ved en rekke høgskoler. Selv om enkelte fag krever langt mer undervisningsressurser enn andre for å kunne gi tilfredsstillende utdanning, tyder resultatene fra undersøkelsen på at en ytterligere omfordeling av ressurser fra undervisnings- til FoU-virksomhet er mulig. Det er i dag en slående forskjell mellom profesjonshøgskolene i personalets bruk av tid til disse to aktivitetene (jf. Kyvik og Skodvin, 1998).

Spørsmålet er om en slik omfordeling av ressurser fra undervisning til FoU-virksomhet er ønskelig og hensiktsmessig ut fra formålet med utdanningen ved disse høgskolene. Egen FoU-virksomhet kan like gjerne bidra til å redusere oppmerksomheten om undervisningen som til å forbedre den, særlig når stillingsopprykk i hovedsak vil bli basert på dokumentert faglig aktivitet utenom ordinær undervisning. I tillegg kommer spørsmålet om personalet er kompetent og motivert til å drive FoU-arbeid, og om det er i personalets, høgskolens eller studentenes interesse å redusere undervisningsomfanget ytterligere.

Rekrutteringskriterier - forskningskompetanse versus profesjonserfaring

Et annet dilemma oppstår ved rekruttering av nytt personale. I de tidligere distriktshøgskoleutdanningene blir hovedvekten lagt på forskningskompetanse, mens praksiserfaring og pedagogiske kvalifikasjoner tillegges større vekt i de andre høgskoleslagene. Skal personalet drive forskning av høy kvalitet er veldokumentert forskerkompetanse en forutsetning. Samtidig kan erfaring fra praktisk yrkesvirksomhet være en viktigere kvalifikasjon enn egen forskning i profesjonsutdanningene. Innføringen av førstelektorstillingen er ment å ivareta behovet for personale med praktisk profesjonserfaring og kompensere for manglende forskningskompetanse, men dette vil ikke løse den uenighet om kvalifikasjonsprinsipper som vil oppstå.

Undervisningsformer i lys av spenningen mellom teori og praksis

Forholdet mellom teoretisk og praktisk kunnskapstilegnelse i høgskolestudiet er et tredje dilemma i denne sammenheng. Alle profesjonsutdanningene er koblet til et praksisfelt, men de er forskjellige når det gjelder betydningen av praksisfeltets posisjon som læringsarena. Særlig i helse- og sosialfagutdanningene, men også i lærerutdanningene spiller praksis en sentral rolle som arena for kunnskapsformidling. I ingeniørutdanningene og de økonomisk-administrative utdanningene er også praksisfeltet viktig, men framstår ikke som en sentral arena for tilegnelse av kunnskap.

I alle disse utdanningene er det uenighet om hvor stor plass henholdsvis teori og praksis skal ha i undervisningen. Til tross for en generell akademiseringsprosess i høgskolesystemet, viser evalueringen at halvparten av det totale fagpersonalet mener at praksisorientert undervisning bør prioriteres høyere. Til sammenligning er det bare en femtedel som mener at teoriorientert undervisning bør øke i omfang. Dette mønsteret gjelder for alle profesjonsutdanningene (jf. Karseth og Kyvik, 1999). Disse tallene illustrerer den spenningen som finnes i de enkelte utdanningene mellom den akademisk orienterte delen av personalet og den mer yrkesrettede delen av høgskolepersonalet.

Selvstudium eller lærerstyrt undervisning?

To tredjedeler av personalet mener at omfanget av selvstudium blant studentene bør øke, samtidig som bare en tredjedel mener at omfanget av tradisjonell undervisning bør øke. Resultatene fra undersøkelsen kan tolkes som uttrykk for at studentene i større grad bør ta ansvar for egen læring. Dette gjelder i alle utdanninger, men i særlig grad der omfanget av lærerstyrt undervisning tradisjonelt har vært høyt. Et spørsmål som følger av dette er om en ytterligere reduksjon i undervisningen vil bli kompensert ved at studentene bruker tilsvarende mye mer tid til selvstudium, eller om dette vil gå ut over kvaliteten på utdanningen. Redusert undervisningsomfang åpner for større grad av fordypning og selvstudium. Men dette er en mulighet som ikke nødvendigvis blir benyttet av studentene. En sammenligning av ingeniørutdanningen (som har mye obligatorisk undervisning) og lærerutdanningen (som har noe mindre undervisning), viser at lærerstudentene bruker atskilling mindre tid på studiene enn ingeniørstudentene (Teigen, 1997). Her kan det således foreligge et dilemma, hvor innføring av tradisjonelle akademiske metoder for læring og kunnskapstilegnelse i profesjonsutdanningene kan gå ut over kvaliteten på utdanningen.

29.4 Disiplinorientering versus tverrfaglig orientering

En annen spenning, som er innebygget i høgskolesystemet, går mellom disiplinorientering og tverrfaglig orientering i undervisnings- og FoU-virksomheten. Tradisjonell akademisk utdanning og forskning er hovedsaklig knyttet til universitetsdisiplinene, mens utdanning og FoU-arbeid i profesjonsutdanningene i høgskolesektoren i større grad er knyttet opp mot tverrfaglige problemstillinger. I det nye statlige høgskolesystemet er disse ulike tradisjonene institusjonelt knyttet sammen, og som vi tidligere har påpekt skaper dette spenninger både mellom utdanninger og mellom grupper innen den enkelte utdanning.

Departementet har i sine retningslinjer for de statlige høgskolenes virksomhet pekt på at høgskolene skal kunne drive forskning, utviklingsarbeid og annen faglig virksomhet, fortrinnsvis knyttet til praksisfeltet for sine fag, eller til problemer som er særlig relevante for sin region. I tillegg har departementet uttalt at det i profesjonsutdanningene er et betydelig protensiale for forskning som kan styrke kompetansegrunnlaget for kunnskapskrevende tjenesteyting, spesielt i forhold til de store virkeområdene for offentlig sektor.

Dersom formålet med denne virksomheten i første rekke skal være å styrke kvaliteten på profesjonsutdanningene og å fokusere på problemer i tilknytning til det regionale næringsliv og offentlig tjenesteyting, kan det stilles spørsmål ved om stor oppmerksomhet om disiplinorientert forskning er veien å gå, eller om hovedvekten bør legges på tverrfaglige problemstillinger knyttet til utviklingsarbeid, utrednings- og forsøksvirksomhet. Her kan vi ane et problematisk motsetningsforhold som kan vokse seg større med økende innslag av forskerkompetent personale i høgskolene. Som tidligere påpekt er det faglige belønningssystemet og statushierarkiet i hovedsak knyttet til de akademiske disiplinene. Dersom disiplinorientert grunnforskning er den aktivitet som gir størst uttelling i form av stillingsopprykk, vil det for mange være liten grunn til å drive FoU-arbeid sentrert rundt fagenes praksisfelt eller tverrfaglige problemstillinger knyttet til lokale forhold.

29.5 Økonomisk effektivitet versus faglig og administrativ kvalitet

Et hovedproblem i gjennomføringen av høgskolereformen har vært krav om større økonomisk effektivitet kombinert med økte krav og forventninger til høgskolene om å forbedre kvaliteten på utdannings- og forskningsvirksomheten, samt de administrative tjenestene. Dette har ført til indre spenninger ved høgskolene om fordeling av ressurser. Statlige krav om større effektivitet i høgskolenes virksomhet, koblet med knappere ressursrammer i årene etter reformen, bygger dels på en forutsetning om økonomiske stordriftsfordeler i de sammenslåtte høgskolene, dels på en forutsetning om større kostnadseffektivitet basert på delegering av oppgaver og beslutningsmyndighet fra sentralt til lokalt nivå. Disse forutsetningene er basert på et tvetydig kunnskapsgrunnlag, og det er på det nåværende tidspunkt vanskelig å dokumentere slike stordriftsfordeler.

Selv om det i teorien er fullt mulig å øke effektiviteten ved høgskolene gjennom relativt lavere driftsutgifter og samtidig bedre kvaliteten på faglig og administrativ virksomhet, er dette ikke lett å få til i en omstillingsperiode med store samhandlingskostnader. Sett på bakgrunn av den informasjon som er samlet inn og analysert i evalueringsperioden, er det således liten tvil om at den økonomiske innstrammingen i høgskolesektoren har skapt problemer i gjennomføringen av reformen.

29.6 Avsluttende kommentarer

Høgskolesektoren består av mange forskjellige utdanninger med ulikt formål, kunnskapsgrunnlag og læringsformer. Denne heterogeniteten må høgskolene leve med og klare å håndtere. Det komplekse systemet gjenspeiles også i de innebygde spenningene og dilemmaene i den statlige styringen av høgskolesektoren og i målsettingen for reformen. Dette er permanente konfliktdimensjoner som går igjen også i andre lands utdanningssystemer (jf. f.eks. OECD, 1998). Den store utfordringen både for staten og høgskolene er derfor å kontinuerlig justere balansepunktet mellom de ulike verdiene i disse spenningsforholdene på en slik måte at høgskolesystemet fungerer mest mulig optimalt i forhold til dets sammensatte oppgaver. Med bakgrunn i evalueringens resultater er det grunnlag for å diskutere om slike justeringer nå bør finne sted. I den sammenheng bør erfaringer fra andre land om hvordan de håndterer tilsvarende dilemmaer og utfordringer trekkes inn.

Høgskolereformen, Lov om universiteter og høgskoler med et nytt styringssystem, forvaltningsreformer, innføring av nye rammeplaner i de fleste yrkesutdanningene, økte krav til undervisningskvalitet, samt innstramming i offentlige budsjetter, har stilt høgskolesektoren overfor store utfordringer. Den store studentveksten, kombinert med reformene innen videregående utdanning, er andre eksempler på problemer og utfordringer personalet har stått overfor i de siste årene. I tillegg har innføring av IT, med de nye mulighetene denne teknologien gir for kommunikasjon og nye undervisningsformer, i løpet av kort tid radikalt endret arbeidsforholdene for store deler av de ansatte. Knapt noen periode i høgskolenes historie har vært så preget av gjennomgripende endringer som 90-årene.

I denne konteksten er høgskolereformen bare en av mange endringsprosesser som har funnet sted. Disse har virket til dels sammen med reformen, til dels i motsatt retning. Det har derfor vært umulig å isolere effektene av denne reformen fra andre endringer i samtiden på noen god måte.

Det er imidlertid liten tvil om at høgskolereformen har endret det norske utdanningssystemet på vesentlige måter. Først og fremst har høgskolesektoren og de enkelte høgskolene blitt langt mer synlige og har fått høyere status enn tidligere, både i nasjonal sammenheng og i de enkelte regionene. Dernest har sammenkoblingen av universitetssektoren og høgskolesektoren i det samme lov- og regelverket både ført de to sektorene nærmere hverandre, og på samme tid formalisert et skille mellom dem. Dette har i seg selv skapt et spenningsforhold som det vil bli en stor utfordring å avklare i de kommende årene.

   ForrigeInnholdNesteØverst på siden